Sosiale roller og normer

Gutter og jenter i tenårene har flere ulike sosiale roller, for eksempel elevrollen. Hver elev møter en rekke forskjellige forventninger fra mange hold. Foreldrene har noen forventninger, klassekameratene har noen og lærerne atter andre. Gjennom livet får vi stadig nye roller knyttet til for eksempel utdanning, yrke og fritid. Vi opplever nye situasjoner der vi må tilegne oss nye normer, ritualer og regler. Hver dag fyller vi en rekke forskjellige roller på ulike områder og nivåer:

• i privatlivet som barn, søster, bror, venn, kjæreste, mor, far
• i samfunnslivet som skoleelev, student, nabo, medlem av idrettslaget, lokalpolitiker
• i arbeidslivet som produksjonsarbeider, funksjonær, arbeidsleder, rikspolitiker, sjef

I russetida har du for eksempel rollen som russ, og til den rollen er det knyttet normer – forventninger til og regler for hva russen kan gjøre. Og som russ opplever kanskje ungdom en konflikt mellom rollen som russ og rollen som elev.

Normer er forventninger vi har til hvordan en person med en bestemt rolle skal oppføre seg i ulike grupper og i ulike situasjoner.

Det finnes flere typer normer. Noen gir oss påbud, noen forteller oss hva som er akseptabel oppførsel, og noen sier oss hva vi ikke skal gjøre. Alle samfunn trenger felles normer for at menneskelig adferd skal bestå. Felles normer binder menneskene i et område sammen i et kulturelt fellesskap. I alle kulturer er det for eksempel normer for hvordan vi skal kle oss ved ulike anledninger, når vi skal snakke, når vi skal tie, hva vi skal spise eller ikke spise, og hvordan vi gjør det. Om vi ikke forstår andres normer i slike sammenhenger, kan det lett oppstå pinlige situasjoner.

Dersom vi føler at det blir stilt motstridende krav til de rollene vi fyller, opplever vi en rollekonflikt. Rollekonflikter kan oppstå på to måter:

• Det blir stilt uforenlige og motstridende forventninger til en rolle fra ulike hold.
• Vi har flere roller som vi vanskelig kan forene.

Den første formen for rollekonflikt opplever mange ungdommer når de møter ulike og motstridende forventninger fra foreldre og venner. Foreldrene ønsker gjerne at de skal bruke tid på skole og utdanning, mens vennene vil at de skal bruke tid sammen med dem. En sykepleier kan havne i en rollekonflikt dersom sykehusadministrasjonen stiller krav om mest mulig effektiv pleie, og dette strider mot pasientens ønske om mest mulig omsorg.

Idrettsstjerner gir ofte uttrykk for at rollen som topputøver er vanskelig å kombinere med rollen som familiemedlem. Det er ett eksempel på roller som kan være vanskelige å forene. Et annet eksempel er ledere som er småbarnsforeldre. De føler et dobbelt press ved at de ikke får tid til å ta seg av barna på grunn av stort arbeidspress, og forventingene til foreldrerollen er problematisk å forene med forventningene til lederrollen.

Vi reagerer som regel med stress når vi opplever rollekonflikter. Løsningen kan være å trekke seg ut av rollen. Småbarnsforelderen kan velge å slutte som leder, eller idrettsstjernen legger opp. En annen løsning kan være å overse eller la være å ta hensyn til en del av forventningene og kravene til rollen. En tredje mulighet er å endre innholdet i rollen, men det krever at vi har makt til å gjøre det. Innenfor et sosialt system er det få aktører som har så mye makt at de kan endre innholdet i en rolle.

Kunnskap om verdiene, normene og sanksjonene i en kultur er en viktig sosial ferdighet. Verdier er de grunnleggende målene for hva vi mener er rett og galt. Alle har sine individuelle verdier, men vi har også verdier vi deler med andre i vår egen kultur – kulturelle verdier.

Verdier er tillærte, og de varierer fra kultur til kultur. Måten samfunnet ser på alder og erfaring på, er ett eksempel på hvordan verdier vurderes forskjellig. I noen kulturer blir for eksempel høy alder høyt verdsatt, fordi de eldre har mer livserfaring enn de yngre. Det er vanlig at unge søker råd hos de eldre, og eldre har en spesiell status og posisjon i samfunnet. I vår kulturkrets blir derimot «ungdommelige» verdier høyt verdsatt. Mange prøver å fjerne tegnene på aldring ved å bruke sminke og gjennomgå kosmetisk kirurgi. Idealet er et ungdommelig utseende.

Verdiene er «gulvet» eller fundamentet vi står på i tilværelsen, og normer er veggene som avgrenser handlingene våre. Det er disse vi støter mot når vi forsøker å bevege oss utenfor det akseptable rommet – når vi prøver å bryte normer. Normer er regler for adferd, og de bygger på verdiene. Derfor varierer også normene fra kultur til kultur.

Når vi lærer språk, gester og verdier og tilegner oss andres holdninger og normer og gjør dem til våre egne, kaller vi det for internalisering. Internalisering skjer gjennom kontakt med andre i en gruppe der vi føler oss hjemme, og når det finnes klare og troverdige normsendere.

Dersom ungdom skal fungere som medlemmer av en vennegjeng, må de gjøre normene i vennegjengen til sine egne. Når vi skal skaffe oss et bilde av kulturen i en gruppe, er det ikke nok å vite hva hver enkelt mener. Det er like viktig å få oversikt over hva enkeltmedlemmene tror de andre mener. Dersom vi som medlem i en gruppe tror at de andre gruppemedlemmene aksepterer innbrudd og tyveri som bevis på mot, tøffhet og selvstendighet, vil våre egne meninger ha lite å si. Hver enkelt av oss kan mene at innbrudd og tyveri er uakseptabelt, men dersom vi tror at de andre mener noe annet, er det vanskelig å fremme egne meninger. Vi trekker slutninger om hva de andre mener, ut fra en tolkning av hva de andre har av ordrer, antydninger, reaksjoner, gester og handlinger. Holdningene blir overført ved hjelp av signaler, som uttrykker gruppas forventninger til hvordan vi skal oppføre oss. Innenfor en kriminell gruppe vil for eksempel medlemmene føle et press om å delta i kriminelle handlinger. Når en person har tilegnet seg gjengens holdninger og normer, er normene internalisert.

I en sosial gruppe er det ofte én person som i større grad enn de andre formidler normene, og denne personen kaller vi normsender. Normsenderens styrke eller innflytelse avhenger av hvilken autoritet vedkommende har i gruppa, hva slags forhold de andre har til denne personen, og hvilke alternativer de har. Dersom en person risikerer å bli utestengt fra gruppa dersom han eller hun ikke oppfyller forventningene eller normene, har normsenderen stor makt. Denne makten blir enda sterkere dersom det ikke finnes noe sosialt alternativ å knytte seg til for de enkelte gruppemedlemmene.

Barn og unge vil gjennom oppveksten møte en rekke forskjellige normsendere. De første og viktigste normsenderne er foreldrene. På et tidlig stadium er barnet både følelsesmessig og materielt avhengig av dem. Det er foreldrenes normer og holdninger som dominerer hos barnet. Senere kan vennegrupper også bli normsendere, og det hender at normene i vennegruppa strider mot normene som foreldrene har formidlet. I slike tilfeller kan mange føle at de kommer i en normkonflikt. Hvilke normsendere skal de tilfredsstille, foreldrene eller vennene?