Kvinnelige lovbrytere møter andre fordommer enn menn

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Anne Elisabeth Næss

I den såkalte englemakersaken fra 1900, ble seks kvinner i Kristiania tiltalt for å ha drept over tjue barn de ble betalt for å ta vare på. Saken sjokkerte allmennheten, ikke bare fordi det var en grusom drapssak drevet av økonomisk vinning, men også fordi kvinnene tilsynelatende brøt med sin kvinnelige rolle som omsorgspersoner.

Flere forskere argumenterer for at lignende fordommer fremdeles preger media og rettsvesen.

‒ Interessen for "virkelige" historier og oppmerksomheten rundt straffesaker kan virke særlig stor i dag, men spesielle kriminalsaker har alltid opptatt befolkningen og blitt rapportert om i media til enhver tid. Vi ville ha med dette historiske perspektivet, forklarer Line Norman Hjorth.

Hjorth er forsker i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun mener at englemakersaken fremdeles er et godt utgangspunkt når man skal diskutere hvordan kvinnelige forbrytere oppfattes av offentligheten.

‒ Englemakersaken er relevant i dag fordi den tydeliggjør hvor tett forbundet kvinnens rolle i samfunnet er med de forbrytelsene hun tiltales for. Jeg vil tro dette gjelder for de fleste kvinners møte med rettsvesenet den dag i dag – på godt og vondt, sier hun.

Tradisjonelle kjønnsroller har ikke lenger det samme rotfestet som tidligere. Likevel er vi kanskje ikke så frigjort fra dem som vi innbiller oss, mener Hjorth.

‒ I alle fall lever og virker de i beste velgående når visse handlinger og mennesker skal vurderes av retten.

At kjønnsroller fremdeles spiller en rolle i hvordan kvinnelige forbrytere oppfattes, er et syn som deles av kriminolog May-Len Skilbrei. Den dag i dag ser vi at saker i media om kvinner som begår overgrep mot barn ofte fokuserer mye på kvinnene selv og deres personlighet. De bryter med forventningene våre til kvinner og hva slags kriminalitet de kan begå.

Kjønnsforskjeller kommer fram på flere måter når man tar en titt på kriminalstatistikken.

‒ Kvinner utfører langt færre kriminelle handlinger, og lovbruddene de gjør, er generelt sett mindre alvorlige, forteller Skilbrei.

‒ Selv når kvinner gjør de samme handlingene som menn, risikerer de å møte andre reaksjoner. Dette har å gjøre med forestillingene våre om hvordan kvinner er. Voldsforbrytelser og grov økonomisk kriminalitet forbinder vi med det vi oppfatter som det mannlige, ifølge Skilbrei.

‒ Man kan si at vi i noen grad har normalisert mannlig vold. Det er ikke slik at vi aksepterer det, men vi har visse forventninger til det. Vold blir sett på som en slags ekstrem maskulinitet, og det blir et dobbelt normbrudd når kvinner gjør det samme.

‒ Småbedrageri og nasking er vel der kvinner er minst underrepresentert. Narkotikakriminalitet er det også en del av, sier Skilbrei.

‒ Det har generelt blitt mer kvinnelig kriminalitet etter at kvinner ble en del av rusmiljøene og narkotika ble mer utbredt. I tillegg ser vi en del saker med kvinner anklaget for familievold.

Skilbrei mener det er en polarisering i hvordan kvinnelige forbrytere oppfattes av media og samfunn, men understreker at vi mangler analyser av hvordan forholdene er i Norge.

‒ Når det er snakk om mer alvorlige lovbrudd hvor kvinner er siktet, ser vi fra utenlandsk forskning at de ofte blir framstilt som medhjelpere eller ofre, sier hun. Når det kommer til enkelte drapssaker, kan kvinnen like gjerne bli sett på som hjernen bak.

‒ Så enten er de selv ofre som er tvunget med av menn, eller så er de ekstra utspekulerte kriminelle, forteller hun.

Skilbrei forsker på hvordan mer alvorlige lovbrudd begått av kvinner omtales i media.

‒ Hver gang en kvinne begår et alvorlig lovbrudd, havner det på forsidene. Lovbrudd begått av kvinner er som regel ikke sett på som hverdagskriminalitet, slik det gjerne er for menn. Kvinners kriminalitet er mer nyhetsverdig, sier hun.

‒ Ofte er sakene preget av et personfokus man ikke så ofte ser i saker med mannlige forbrytere. I Christoffer-saken så vi for eksempel at mye handlet om moren, som hadde latt volden finne sted, i stedet for om stefaren, som var den faktiske voldsutøveren.

Forsvarer Frode Sulland sier at kvinner kan ha mer å spille på i retten. Sulland hevder kjønnsrollene kan være en ressurs for forsvarerne, som kan bruke ideen om at kvinner egentlig ikke er sånn for å få mildere straffer.

Grunnen til at kvinners lovbrudd ofte blir oppfattet annerledes, kan knyttes til stereotypien om kvinner som omsorgspersoner, mener Hjorth.

‒ Rettsvesenet ville heller ikke kunne vurdere enkeltsaker og individer hvis de ikke baserte seg på forestillinger om hva som er normalt og unormalt eller naturlig og unaturlig i en gitt situasjon.

Hjorth viser til at det blir problematisk når spørsmålet om hvorvidt en kvinnelig tiltalt er skyldig eller ikke, påvirkes av forestillinger om hvorvidt hun er en god mor og omsorgsfigur eller ikke. Slike vurderinger er ofte basert på stereotype fortellinger som finnes i kulturen vår.

‒ Forskere peker på at i tilfeller hvor kvinner tiltales for drap, blir det ofte tatt i bruk en eksplisitt stereotypisering, sier hun.

‒ Man ser gjerne på kvinnelige mordere som fordervede, unaturlige monstre – altså arketyper – mer onde enn noen mann. Dette er ikke bare fordi kvinnene har forbrutt seg mot moralske og rettslige lover, men også mot naturloven der de er satt til å oppfostre og være omsorgspersoner.

Det er ikke uvanlig at kvinnerollen blir dratt fram i rettssaker, forteller Hjorth.

Det er mye vi fremdeles ikke vet om kvinnelige lovbrudd, sier Skilbrei. Hun mener det kan være mørketall på lovbrudd begått av kvinner.

‒ Statistikken er bygd på den kriminaliteten som blir registrert, understreker hun.

‒ Det er åpenbart at kvinner begår langt færre lovbrudd enn menn, men samtidig er det tilfeller som ikke anmeldes. Også her formes mye av forestillingene våre. Det kan være ulike terskler for å anmelde lovbrudd begått av kvinner enn av menn, spesielt når det kommer til voldskriminalitet og seksuell vold.

Ifølge Skilbrei er det mange antagelser i hvordan man ser disse sakene, også fra etterforskernes side.

‒ I drapssaker mistenker man ikke automatisk enken, mens enkemannen som regel vil være en av de første man mistenker, påpeker hun.

‒ Vi ser også at menn som blir utsatt for overgrep av kvinner, ofte velger å ikke anmelde fordi de er redde for å bli latterliggjort eller mistrodd. Verken rettsvesen eller familie vil nødvendigvis tro på dem.

Skilbrei understreker at det fremdeles mangler mye empirisk forskning om kvinnelig kriminalitet i Norge.

‒ Modellene vi har, kommer gjerne fra andre land. Drap har vi god statistikk på, siden det ikke finnes massevis av uoppklarte drap i Norge, men på andre felt er det mye vi ikke vet. Det kan jo hende vi skiller oss ut som et såpass likestilt land, men vi mangler data per i dag.

Dette er en forkortet versjon av artikkelen Kvinnelige lovbrytere møter andre fordommer enn menn på Kilden, kjønnsforskning.no.