Rettsgenetikk

Det er bare en liten del av DNA-et vårt som inneholder gener, og som dermed gir oss informasjon om helsa vår og de fysiske egenskapene våre. Hele 95 % av DNA-et vårt består av områder uten noen kjent funksjon. I dette området av DNA-et finner vi ulike kombinasjoner av baser som gjentas mange ganger etter hverandre. Disse områdene har fått navnet STR (Short Tandem Repeats), og det er STR-områdene som brukes i rettsgenetiske analyser.

STR-områdene er spesielt egnet for identifisering av personer, siden antall repetisjoner av hvert STR-område varierer fra person til person. Ettersom vi arver halvparten av DNA-et fra mor og halvparten fra far, kan disse områdene også brukes til testing av nært slektskap, for eksempel farskap og morskap.

For å få en sikker analyse undersøker man flere STR-områder samtidig. I en biologisk sporprøve undersøker man vanligvis det repeterende mønsteret av 16 ulike STR-områder pluss et område som angir om personen er mann eller kvinne. Dette gir en DNA-profil som består av en tallrekke som er karakteristisk for den personen prøven kommer fra, også kalt et DNA-fingeravtrykk. En DNA-profil gir ingen nyttig informasjon alene. Den må sammenlignes med andre DNA-profiler for å kunne si oss noe.

Hver enkelt person (med unntak av eneggede tvillinger) har et unikt DNA som er likt i alle kroppens celler. DNA-analyser kan derfor utføres på mange typer prøvemateriale, for eksempel blod, spytt, vev, sæd og hår. Alle biologiske spor er imidlertid ikke like godt egnet. Noen kan være vanskelige å analysere fordi de ofte inneholder urenheter som kan hemme DNA-analysen, eller de kan inneholde ødelagt DNA. Urin, avføring og oppkast er ikke spesielt egnet som sporprøver, siden de inneholder veldig lite DNA.

For å kunne analysere en farskapstest eller en sporprøve må vi først lage en DNA-profil som vi kan sammenligne med andre DNA-profiler. Framgangsmåten består av flere steg der vi tar i bruk ulike genteknologiske verktøy.

Først må vi rense prøven: Vi må hente ut DNA-et fra cellekjernen og skille det fra resten av prøvematerialet. Dette gjøres på litt ulike måter avhengig av hvilket prøvemateriale vi skal hente ut DNA fra. Når DNA-et er isolert fra prøven, bruker vi PCR (Polymerase Chain Reaction) til å lage mange kopier av de utvalgte STR-områdene fra DNA-et.

Elektroforese

Etter å ha kopiert opp de utvalgte STR-områdene må vi skille dem fra hverandre, slik at vi kan analysere antall repetisjoner. Til det bruker vi elektroforese, en teknikk der man ved hjelp av et elektrisk felt kan skille elektrisk ladede partikler fra hverandre. DNA er negativt ladet og trekkes derfor mot den positive polen i det elektriske feltet. Når DNA-fragmentene får vandre gjennom et porøst medium, vil de skilles fra hverandre basert på lengde. Korte DNA-fragmenter beveger seg raskt, mens lange DNA-fragmenter beveger seg tregere fordi de møter mer motstand i mediet.

Siden DNA-fragmentene er usynlige, tilsetter vi en fargemarkør i hvert STR-område. Fargemarkøren og lengden på DNA-fragmentene leses av og framstilles digitalt som topper i et diagram. Disse toppene viser da antall repetisjoner av hvert STR-område og danner en digital DNA-profil som kan sammenlignes med andre DNA-profiler.

Ved en farskapstest vil DNA-profilen til barnet sammenlignes med DNA-profilen til barnets mor og den mulige faren. En sporprøve fra et åsted vil gi en DNA-profil som kan sammenlignes med DNA-profilen til en eller flere mistenkte i saken.

Hvis man ikke har mistenkte i en sak, kan politiet sammenligne DNA-profilen med sitt DNA-register, et arkiv med DNA-profiler. DNA-registeret består av tre deler:

• Identitetsregisteret inneholder DNA-profiler fra personer som er dømt til fengselsstraff eller samfunnsstraff.
• Sporregisteret inneholder DNA-profiler fra uoppklarte straffesaker.

• Etterforskningsregisteret inneholder DNA-profiler fra mistenkte som er koblet til en pågående etterforskning.