Charles Darwin

Charles Darwin beskrev utviklingslæren i boken Artenes opprinnelse, som ble utgitt i 1859. Her forklarte han hvordan livet og artene har utviklet seg gjennom naturlig utvalg. Siden det er variasjon i genene innenfor en art, vil noen kunne tilpasse seg endringer i miljøet lettere enn andre.

Evolusjonsteorien er en anerkjent forklaring på hvordan livet på jorda har utviklet seg nå, men da Charles Darwin introduserte den i 1859, skapte det oppstandelse og sterke reaksjoner i mange miljøer, og spesielt i kirka. Alle hadde lært at Gud skapte jorden, naturen, dyrene og menneskene. Det Charles Darwin forklarte, stred mot den bokstavtro skapelsesberetningen. Det var spesielt det at mennesker og aper skulle være i slekt, som vakte bestyrtelse. Han ble latterliggjort og kritisert fra mange hold for sine teorier da han levde.

Det Charles Darwin forklarte, var at alle arter hadde utviklet seg fra samme livsform, og at alle organismer er i slekt.

Nå er evolusjonsteorien akseptert i kirkemiljøet. Fra vitenskapelig hold har det vært og vil fortsette å være forskere som prøver å så tvil om evolusjonsteorien.

Det finnes ingen beviser eller vitenskapelige funn som kan motbevise evolusjonen, men det er svært mange funn og god dokumentasjon som støtter evolusjonsteorien.

Charles Darwin brukte over tjue år på å skrive Artenes opprinnelse. Nærmere tretti år før boka ble gitt ut, dro Darwin ut på en jordomseiling med forskningsfartøyet Beagle. Denne reisen varte i fem år. På de årene fikk han observert og dokumentert at naturen er i stadig endring. Et av eksemplene som Darwins brukte, er fuglene på Galápagos. Der dokumenterte han at fuglene (finker og spottefugler) var ulike på de forskjellige øyene. Senere studerte han også finkenes nebb og fant store variasjoner.

Darwin visste ingenting om gener. Han observerte og la merke til variasjoner og ulikhetene på øyene. Han resonnerte seg fram til at fuglene måtte ha kommet til Galápagos med en eller flere stormer. Siden disse øyene ligger nokså isolert i Stillehavet, kunne finkene finne mange ledige nisjer der de havnet.

Over lang tid ble finkene tilpasset ulike næringsnisjer. Noen fikk lange tynne nebb som var egnet til å spise insekter, mens andre fikk kraftige nebb som kunne knekke harde frø. Isolasjonen på hver sin øy og tilpasning til ulike miljøer over lang tid var årsaken til de mange artene som ble dannet fra et felles opphav.