Måling, størrelser og enheter

Å måle betyr å finne en eller annen tallbeskrivelse av det som skal måles. Telling er sannsynligvis den eldste formen for måling, og antakelig den målemetoden vi lærer først og bruker mest.

Lenge før vår tidsregning oppstod behovet for å måle landarealer og omfanget av avlinger. Tegninger av en skålvekt er funnet i flere tusen år gamle egyptiske skrifter. Slike vekter ble trolig brukt til veiing av edelsteiner, frø og korn. Her i landet har skålvekten vært i bruk i over tusen år.

Alt kjøp og salg forutsetter at partene er enige om hvordan mengde skal måles og verdi beregnes. Da er det en stor fordel med standardiserte målemetoder og måleenheter.

Har du noen gang tvilt på at vekta er riktig, blitt forvirret når en avstand blir oppgitt i engelske miles, eller en størrelse blir oppgitt i tommer? Det er heller ikke så lett å vurdere betydningen av at det er 12 °Fahrenheit ute hvis du kun er kjent med celcius-grader.

Behovet for å ha sammenlignbare måleenheter er åpenbar, og vi forventer at en kilo er like mye overalt. Takket være internasjonalt samarbeid fikk vi i 1875 SI-systemet, som sikrer lik forståelse og definisjon av sju grunnmåleenheter basert på det metriske målesystemet. Tre av disse kjenner du godt: kilogram (kg) for masse, meter (m) for lengde og sekund (s) for tid.

Her i landet er det Justervesenet som har ansvaret for at SI-systemet blir etterfulgt, og for å kontrollere og justere måleinstrumentene, slik at en kilo er like mye uansett hvor vi handler.

Hver eneste dag leser vi av et eller annet måleinstrument. Vi leser av temperatur på termometeret, masse på badevekta, tid på klokka og fart på speedometeret. Det du leser av er et måltall – en fysisk størrelse. For at måltallet skal gi mening, må vi føye til måleenheten.

Det som står på skiltet, er et måltall. Enheten (måleenheten) er underforstått kilometer per time med symbolet km/t. Fartsgrensen er altså 50 × km/t. Multiplikasjonstegnet viser at det egentlig er et produkt, men det bruker vi ikke å skrive.