Naturvitenskapelige arbeidsmåter

I interaktiviteten over finner du noen eksempler på vitenskapelig arbeid fra 1650 til 1962. Mange av disse ble til anerkjente teorier som fortsatt gjelder. Du kommer til å møte flere av dem når du jobber med naturfag.

Se for eksempel på Semmelweis som i 1847, trass i stor motstand, innførte obligatorisk håndvask for leger og reddet mange liv. Han brukte en vitenskapelig systematisk metode, førte statistikk over dødelighet og laget en hypotese som ble testet ut. De resultatene han fikk, var så overbevisende at en ny teori etter hvert måtte aksepteres.

Les artikkelen "Da håndvask ble vitenskap" på forskning.no.

Når du skal løse et problem etter naturvitenskapelig arbeidsmåte, begynner du med å sette opp en eller flere hypoteser for det du tror kan være løsningen. En hypotese kan beskrives som en kvalifisert gjetning. Du vet ennå ikke hva løsningen er, men du har en idé.

For å kontrollere om hypotesen din stemmer, planlegger du ulike eksperimenter (forsøk) som vil vise om du har rett eller ikke. Det er viktig at forsøkene beskrives så nøyaktig at andre kan etterprøve dine konklusjoner ved å gjennomføre eksperimentene på samme måte. Vi sier at en hypotese må være falsifiserbar. Det vil si at det må være mulig for andre å prøve å motbevise den.

På vei mot en teori

Etter hvert som du gjennomfører forsøk, kan du bli nødt til å forkaste noen hypoteser, og lage nye. Kanskje sitter du igjen med en hypotese som ser ut til å holde. Dersom andre kommer til samme resultat som deg, vil det bli enighet om at hypotesen er en god modell for å beskrive virkeligheten. Hvis forskermiljøet kommer til en slik enighet, vil hypotesen få status som en teori.