Podkast: "Hva vet jeg? Jonis Josef om media"

Deltakere:Jonis Josef ("Jørnis") – programlederAnna Grøndahl Larsen – AGL

Hva vet jeg? Jonis Josef om mediene

Programleder: Hei, folkens, jeg heter Jonis Josef, og i dag skal det handle om mediene. Det er et stort og viktig tema. Hva slags makt har mediene? Hvordan har jeg som enkeltperson innflytelse på mediene? Hva er alternative medier? Er mediene bra eller dårlig for ytringsfriheten vår? Hvilken betydning har sosiale medier? Og hva er propaganda?

Jeg skal lære mer om dette av Anna Grøndahl Larsen, som er førstelektor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Velkommen, Anna Grøndahl Larsen!

AGL: Takk!

Programleder: Mediene kalles for den fjerde statsmakt. Hva slags makt har de over oss enkeltmennesker?

AGL: I Norge og veldig mange andre steder i verden er vi omgitt av medier, og de er en integrert del av livet vårt. I tillegg til de tradisjonelle nyhetsmediene får vi informasjon via nettaviser, podkast, radio, TV og sosiale medier. Vi bruker de sosiale mediene til å holde kontakt med venner og til å ytre oss om saker vi er interessert i – for eksempel politiske saker. Vi viser fram livet vårt gjennom de sosiale mediene. Det er vanskelig å se for seg livet vårt uten medier, så vi kan si at de har en viktig innflytelse på oss.

Det å forske på hvordan mediene påvirker hver og en av oss som enkeltindivider, er ganske utfordrende. Vi kan si mer om det på gruppenivå. Når det gjelder nyhetsmediene, har de lenge vært en av de viktigste kildene vi har til informasjon om hva som skjer både i Norge og i verden for øvrig. De gir oss et bilde av hva som skjer i politikken, hvilke partier som mener hva, og ulike hendelser som skjer i andre deler av verden. Noen eksempler er det amerikanske presidentvalget, ulykker og det som er særlig aktuelt nå, koronapandemien: blant annet hvilke tiltak som gjelder, hva vi skal gjøre, og hvordan vi skal forholde oss. Ganske mye av det vi vet, får vi informasjon om fra nyhetsmediene. De har en viss makt til å velge hva de skal gi oppmerksomhet, og siden det er de som presenterer sakene for oss, vil de være med på å forme vår forståelse av virkeligheten.

Programleder: Da jeg vokste opp, var det jo gjerne VG og Dagbladet og for eksempel Aftenposten man forholdt seg til. Nå er det veldig mange flere nyhetsmedier. Hva slags krav kan man sette til mediene, som altså er den fjerde statsmakt?

AGL: Det er nyhetsmediene og pressen som er den fjerde statsmakt. Det betyr at de har en helt sentral rolle i å blant annet formidle saker mellom politikere – altså de som styrer – og borgere. Rollen som mediene har, går også ut på å være en kontrollinstans. Hvis for eksempel offentlige myndigheter begår feil, skal nyhetsmediene være der og fange det opp. Så skal de bringe informasjonen videre til oss og til politikerne, sånn at ting kan endres eller gjøres bedre senere. Det er noe av det som ligger til rollen som den fjerde statsmakt.

Programleder: Hvor frie medier har vi i dag?

AGL: Det er et vanskelig spørsmål. Mediene i Norge er frie, for vi har jo ytringsfrihet. Ytringsfriheten står sterkt i Norge, og staten utfører ikke noen form for sensur av nyhetsmediene.

Programleder: Hvorfor trenger vi mediene?

AGL: Ytringsfriheten og den frie pressen har en viktig betydning. Ytringsfriheten er en grunnleggende del av demokratiet. Det handler om frihet til å ytre seg, men også frihet til å motta ytringer eller informasjon, noe som vi kaller for informasjonsfrihet. En sentral begrunnelse for ytringsfriheten er det demokratiske. For å kunne ta et informert valg når vi stemmer, må vi ha frie ytringer og fri informasjon, sånn at vi får med oss ulike alternativer. Mediene er sentrale forvaltere av ytringsfriheten, og de har lenge vært sentrale for den åpne og opplyste samtalen. "Mediene" er riktignok et stort begrep: I dag kan vi si at vi også trenger dem blant annet for å være sosiale, finne kjæreste og kommunisere med venner.

Programleder: Hva er alternative medier?

AGL: Alternative medier kan være mye forskjellig, men de er ofte et alternativ til de etablerte nyhetsmediene. Det vil si at målet deres er å være noe annet. Ofte snakker vi om alternative medier som noe nytt, fordi de ikke har etablert seg som en aktør over tid. Alternative medier kan være produsert av mennesker som ikke er journalister og som mangler journalistisk erfaring, men som vil løfte fram temaer eller saker som de mener at de etablerte, tradisjonelle mediene ikke dekker godt nok. Også mennesker med journalistisk erfaring kan stå bak, og de kan ønske å gi noen alternative perspektiver på politiske eller sosiale hendelser. Når vi har snakket om de alternative mediene nå om dagen, er det såkalte høyrevridde alternative medier som har fått mye oppmerksomhet.

Programleder: Ja, Resett og sånn?

AGL: Ja, for eksempel. De sier at de har et aktivt mål om å kritisere og være et alternativ til de etablerte nyhetsmediene, som NRK, VG og Aftenposten. Det som ofte skiller de alternative mediene fra de etablerte, er utvalget av saker og vinklingen på saker. Noen av de alternative mediene kan for eksempel ses på som innvandringskritiske, og de skriver gjerne mer om innvandring og integrering og har andre vinklinger enn de etablerte nyhetsmediene. Formatet kan også være litt annerledes, og det er ikke alltid de forholder seg til presseetikken på samme måte som de etablerte nyhetsmediene.

Programleder: Er ikke det veldig problematisk? At man har medieaktører som ikke følger de samme spillereglene som de andre aktørene?

AGL: Det kan være positivt med alternative medier og mediekritikk, fordi vi får flere perspektiver på saker. Men det kan også være problematisk. For eksempel hvis de identifiserer personer som ennå ikke er dømt i straffesaker, eller gir et veldig skjevt bilde av virkeligheten – hvis de framstiller det som at alle problemer i verden skyldes innvandring, for eksempel.

Programleder: Mediene har tradisjonelt bestått av journalister som skriver saker i aviser, er reportere på TV og så videre. Nå ser vi at mange enkeltmennesker på sosiale medier presenterer sine egne nyheter, egne fakta eller egne versjoner av saker. Hvordan har sosiale medier gjort at vanlige folk får sin stemme hørt?

AGL: Det er mye enklere å ytre seg i dag enn det var før vi hadde internett og sosiale medier. Hvis vi har en mening, kan vi gå ut med den på Facebook, Twitter, Instagram, i kommentarfelt eller andre steder. Men selv om det er lett å ytre seg, er det ikke nødvendigvis enkelt å bli hørt. Sjansen for å bli hørt er større hvis du er en kilde eller har et innlegg i en stor nyhetsavis, enn hvis du ytrer deg på din personlige Twitter-konto. Det avhenger riktignok litt av hvem du er.

Programleder: Hva er konsekvensene hvis en avis gir feilinformasjon?

AGL: Hvis du ikke forholder deg til det presseetiske regelverket, kan du bli dømt i PFU, som er Pressens faglige utvalg.

Programleder: Jeg har blitt felt i PFU.

AGL: Har du det?

Programleder: Ja, jeg jobbet som radioprogramleder og sa noe veldig stygt. Da fikk jeg "en dask på lanken" og beskjed om at jeg ikke skulle si det. Jeg fikk ei liste med ord som jeg måtte være forsiktig med å si, og så var det "good to go". Det var ikke større sanksjoner enn det.

AGL: Det er et slags selvreguleringssystem, på den måten at det skal være negativt å bli felt. Når det gjelder feilinformasjon, så er det kommet flere sånne faktasjekk-sider. Vi har for eksempel Faktisk.no i Norge. De tar utgangspunkt i ting som har stått i ulike medier, og sjekker om det stemmer.

Programleder: I forbindelse med at vi får mye informasjon i fleisen fra mange ulike hold, kan man høre om "digital detox". Hva er det?

AGL: En digital detox er å ta en pause fra sosiale medier på ulike måter. Det kan bety en fullstendig pause, men det er jo ofte upraktisk å ikke være på internett i det hele tatt.

Programleder: Jeg prøvde det en periode.

AGL: Funka det ikke?

Programleder: Nei …

AGL: Det er vanskelig fordi så mye av livet vårt foregår i det digitale, jobb og alt mulig. For mange handler digital detox om å bruke mindre tid på sosiale medier, for eksempel ved å slette en app, sånn at man ikke sitter og skroller hele kvelden. Det er også en form for digital detox å bestemme seg for å legge mobilen i gangen når man skal spise middag med vennegjengen. Det er mye positivt med sosiale medier, men man kan føle at det tar litt mye tid, og at man ikke er til stede der man er, eller at man blir mindre effektiv. Vi har vel alle opplevd at vi bare skal sjekke klokka, men så er vi plutselig på Facebook, VG og Instagram, og så har tida gått. For noen handler digital detox om personvernhensyn, det vil si at de ikke vil dele så mye av privatlivet sitt lenger.

Programleder: Mediene kan også bli brukt som et våpen gjennom propaganda, som virkelig har påvirket historien. Hvordan forholder man seg til propaganda i disse dager?

AGL: Noe av det som er falske nyheter, kan jo ses på som former for propaganda. De har et politisk motiv, på en eller annen måte. Generelt har vi lesere et ansvar for å utøve kildekritikk. Du bør stille deg spørsmål om hvem som står bak, og hva slags motiver de kan ha. Hva kan være målet deres, og finnes denne informasjonen også andre steder? Med tanke på alt vi møter på sosiale medier og andre steder, er det alltid viktig å gjøre den typen vurderinger.

Programleder: Hvordan kan jeg som et enkeltindivid som engasjerer meg i samfunnet, få min stemme hørt?

AGL: Ja, det er et godt spørsmål. Det er ikke så lett å svare på hvordan man kan utøve sin innflytelse. Om vi mener at noe er feilaktig presentert i nyhetsmediene, kan vi kommentere det på en mer direkte og spontan måte enn før. Og så kan vi bare håpe at de tar det til seg.

Hvis det er ulike medier eller et bestemt innhold du liker, kan du utøve din innflytelse ved å abonnere og betale for det eller klikke deg inn og lese de sakene du liker. Nyhetsmediene er stort sett kommersielle foretak som er avhengige av inntjening, og dermed vil de fortsette å produsere den typen saker som vi vil ha.

Om du har et politisk tema du vil at folk skal mobilisere for, kan du prøve å sette i gang en form for aksjon, men det er ikke så lett. Det er mye lettere om du har en stemme i offentligheten fra før. Når det allerede er mange som vet hvem du er, har du gjerne mange følgere og er en form for opinionsleder.

Vi kan også påvirke indirekte gjennom å stemme ved valg. Når det gjelder nyhetsmediene og de redaksjonelle mediene, har vi en ganske aktiv mediepolitikk i Norge. Staten prøver å sørge for at vi har et mangfold av medier og innhold, men de ulike politiske partiene har litt ulike innfallsvinkler til det.

Vi kan bruke de store plattformselskapene til å få saken vår ut, men hva hvis vi er misfornøyde med at de innhenter våre personlige data og tjener på dem? Holder det at vi dropper å bruke Facebook? Det er samtidig veldig vanskelig, fordi vi bruker det til så mye. Nå har jeg nevnt noen av de tingene man kan gjøre for å utøve innflytelse.

Programleder: Jeg skal prøve å oppsummere: Mediene er den fjerde statsmakt. Mediebildet er i endring til enhver tid, og det reflekterer samfunnet. Tidligere hadde vi aviser, og de hadde gjerne en partitilhørighet, men nå har vi plattformer hvor mange kan ytre sin mening. Sosiale medier har vært viktig i den utviklingen. Vi ser at mediene er svært viktige for å spre nyheter og informasjon som angår befolkningen.

Alternative medier dukker ofte opp som et motsvar til de etablerte mediene, fordi de føler at saker blir dekket uriktig, eller at de etablerte mediene ikke gir nok oppmerksomhet til det de mener er viktig. Vi har snakket litt om digital detox, som er å ta en liten pause fra telefonen. Noen sletter en app eller to, mens andre går litt hardere til verks. Generelt er det vanskelig å "detoxe" helt fra telefonen sin, ettersom vi lever i en symbiose med sosiale medier.

Programleder: Tusen takk til deg, Anna Grøndahl Larsen.