I en kommunikasjon mellom individer, i en interpersonal kommunikasjon, vil den makt du har, eller ikke har, ha innflytelse på den personen du snakker med, hva dere snakker om, hvordan dere ordlegger dere, og hvilken kontroll du og den andre egentlig har over situasjonen.
Makt er ikke nødvendigvis noe negativt. Utøvelse av makt er nødvendig for å få ordnede forhold å leve under, enten det er på hjemmeplanet, på skolen, eller i samfunnet for øvrig.
Romanen Animal Farm av George Orwell er en anlogi om makt og maktmisbruk blant mennesker. Et kjent sitat fra romenen er dette: «Alle mennesker er like, men noen er likere enn andre.»[1]
Kulturelle forskjeller
Din grad av makt er avhengig av personen(e) du samhandler med og de ressursene du har kontroll over. I interkulturell kommunikasjon får dette utsagnet spesiell betydning fordi kildene for makt ofte er kulturelt betinget. Det som i en kultur kan bety en kilde til makt, kan i en annen kultur ikke bli betraktet som makt.
For eksempel kan det språket som en engelskmann bruker, være et tegn på hvilken klasse han tilhører, noe som en utlending kanskje ikke oppfatter. Også klesdrakt og symboler kan representere makt som kan variere fra kultur til kultur.
Kvinner oppfatter i mange tilfeller at menns måte å tale på er et maktspråk, som automatisk gjør kvinnene underlegne. Også mange minoriteter føler seg underlegne fordi premissene for deres deltagelse i samfunnet blir lagt av majoriteten.
I en individualistisk kultur oppfordres vi ofte til å være «skipper på egen skute», eller til å være «din egen herre». I en kollektivistisk kultur legges vekten på at man er «tilpasset», «innordnet i storfamilien», «underlagt patriarkens beslutning» eller lignende. Mennesker som svinger mellom en individualistisk og en kollektivistisk kultur kan oppleve sprikende forventinger som kan skape vanskelige dilemmaer som vi har sett.
Eksempel på kulturelle forskjeller
I et jobbintervju blir en mannlig asiatisk jobbsøker intervjuet av en dansk kvinnelig leder. Begge er formelt antrukket, han med slips og dress, hun med en kledelig drakt.
– Snakker om sola så skinner den. Nå holdt vi akkurat på med søknaden din. Kom inn!
Mannen bukker flere ganger idet han kommer inn. Intervjueren sitter bak skrivebordet sitt. Hun reiser seg og strekker ut hånden. Han tar den nølende og forsiktig. Hun setter seg i en stol og med en gest viser hun ham en annen stol.
– Sett deg ned, la oss se på søknaden din... (mens hun blar i papirene sine) Hvordan liker du å være her i dag? Hvorfor tror du at du er her i dag?
– Ja?
– Det er vel ikke ditt pessimistiske syn på verden som har brakt deg hit i dag, tenker jeg... så...?
– Du spør hvorfor jeg er her i dag?
– Ja, hva er din styrke som jeg kan notere her?
– Vel, fordi jeg har en god utdannelse. Selv om jeg har gjennomgått korte kurs, det er ikke så langt som full utdanning i data. Men, jeg er sikker på at jeg har god utdannelse.
– Ja... (taus... litt utålmodig)
– For det andre, jeg har jobbet med prosjekter i mange år.
– Ja... (enda mer taus)
– For det tredje har du gjort klart at du ønsker noen med en annen etnisk bakgrunn..
– Ja, vi har hatt den illusjonen...
– Hva kan du bidra med i den stillingen vi har utlyst?
– Jeg har ikke søkt bidrag. Sosialkontoret sa at jeg ikke trenger bidrag når jeg får jobb.
– Jeg mener, hvilken kompetanse kan du bruke i jobben?
– Jeg har diplomer fra Universitetet og jeg har tatt kurs i data.
– Vi trenger noen som kan arbeide selvstendig.
– Ja?
Innledningsvis stiller intervjueren et spørsmål som synes enkelt: «Hvorfor er du her i dag?» Men fordi hun slår over i en ironisk ment setning, blir søkeren forvirret. Han skjønner ikke umiddelbart hva hun mener. Han prøver å si noe om sin erfaring, og prøver å besvare spørsmålet korrekt. Men han kjenner ikke sjangeren jobbintervju, og intervjueren er misfornøyd med det han forteller, for det var ikke det hun forventet. Hun bruker ord som han bare kjenner fra andre sammenhenger som for eksempel «bidrag». Metaforen «snakker om sola så skinner den» er heller ikke lett for ham å forstå. Han blir forvirret siden været ikke var noe tema.
Idet de reiser seg, viser det seg at intervjueren er høyere enn den asiatiske mannen. Mannen bøyer seg ydmykt og høflig. Han takker og går baklengs mot døren. Etterpå uttrykker intervjueren at hun ikke kan ansette en mann som ikke har noen selvtillit. Han hadde ikke vist at han var den mannen hun trengte og ble ikke invitert tilbake til nytt intervju. Hun kjenner ikke til den asiatiske formen for høflighet, at en helst ikke skal stikke seg frem, med mindre man blir spurt direkte.
Ulik forståelse av situasjonen
Dersom vi studerer dette intervjuet i et maktperspektiv, ser vi at den danske intervjueren, som ikke var trent i interkulturelle kommunikasjonssituasjoner, ikke hadde evne til å sette seg inn i den intervjuedes posisjon som fremmed med jobbintervjusituasjonen. Hennes uttalelser skapte forvirring og usikkerhet hos asiaten. Han svarte ikke på det hun hadde forventet fra en mann, og han fikk ikke jobben.
En situasjon som den vi har beskrevet ovenfor, er en typisk situasjon der det er ubalanse mellom avsender og mottaker på grunn av ulik forståelse av situasjonen. Det gjelder ikke bare kjennskapen til språket, men relasjonen mellom en person med makt og en jobbsøker uten makt. I tillegg er opplysningen om at mannen var lav av vekst interessant. Den minner oss om at også den ikke-verbale kommunikasjonen spiller med i en kommunikasjonssituasjon.