Faseforskyvning i vekselspenningskretser

Vi skal koble en elektromotor til nettspenningen, som er en vekselspenning på 230 V. For å ha full kontroll kobler vi inn et voltmeter i parallell over motoren, et amperemeter i serie med motoren og et wattmeter som måler den elektriske effekten. Instrumentene viser følgende:

• Voltmeteret viser 230 V, som er rimelig.
• Amperemeteret viser 3,4 A.
• Wattmeteret viser 633 W.
  

🤔 Tenk over: Hvordan stemmer målingene med effektformelen $$ P=U\cdot I$$?

🤔 Tenk over: Kan du gjette på hvorfor effektformelen tilsynelatende ikke stemmer her?

Nettspenningen i en bolig

Hvis vi lager en grafisk framstilling av hvordan nettspenningen U på 230 V varierer med tida, vil det se ut som på figuren nedenfor.

Figuren viser hvordan spenningen U varierer med tida t på x-aksen. Spenningen svinger fra positiv verdi til negativ verdi og tilbake igjen. Når den har gjort det, sier vi at spenningen har gjennomført en hel svingning.

🤔 Tenk over: Hvor lang tid tar det for spenningen å gjennomføre en hel svingning?

🤔 Tenk over: Hvor mange svingninger blir det i løpet av ett sekund? Hva kaller vi dette tallet?

🤔 Tenk over: Hvorfor er toppunktet på spenningskurven på ca. 325 V og ikke på 230 V?

Det er effektivverdiene av strøm og spenning vi må bruke når vi skal bruke formelen $$ P=U·I $$ for elektrisk effekt. Heldigvis er voltmetere og amperemetere slik at de alltid måler effektivverdier, og i den videre framstillingen bruker vi bare effektivverdier. Dersom vi skal se spenningskurven slik som på bildet over, må vi bruke et oscilloskop.

Strømmen i en krets med resistive belastninger

Når vi i en strømkrets bare har koblet til resistive belastninger som ohmske motstander, vil strømmen alltid være størst når spenningen er størst, det vil si at de svinger i fase (se nedenfor).

Her har vi tegnet strømkurven i samme diagram som spenningskurven, så husk at høyden på kurvene ikke spiller noen rolle akkurat her. Poenget nå er at når spenningen for eksempel har et toppunkt, har også strømmen toppunkt. Det samme gjelder for bunnpunkt og nullpunkt.

Selvinduksjon og strømmen i en krets med induktive komponenter

En elektromotor er ikke en ren, ohmsk (eller resistiv) motstand. Her er strømledninger viklet rundt tett i tett i såkalte spoler. Alle ledninger det går strøm i, setter opp et magnetfelt. I en spole blir dette magnetfeltet kraftig forsterket siden ledningen er viklet rundt slik at vi får mange ledninger tett sammen. Når strømmen i en spole blir forsøkt endret, vil magnetfeltet i spolen endre seg, og dette setter opp en motspenning som hindrer strømmen i å øke så raskt som den normalt ville ha gjort. Dette kaller vi selvinduksjon.

Selvinduksjonen gjør at når vekselspenningen er stigende og passerer toppunktet, bruker strømmen litt tid før den når toppen i forhold til spenningen. Strømmen vil derfor få sin største verdi når spenningen har passert toppunktet og er på vei ned igjen. Strømmen blir «hengende etter», og vi sier at den er faseforskjøvet i forhold til spenningen. En elektromotor er et eksempel på en såkalt induktiv komponent, fordi strømmen er faseforskjøvet slik at den blir liggende etter spenningen.

I figuren nedenfor er strømmen faseforskjøvet ca. 0,002 sekunder etter spenningen. Strømmen når altså toppunktet ca. 0,002 sekunder etter at spenningen har nådd toppen.

Omtrent slik kan strømmen og spenningen se ut når vi kobler en elektromotor til nettspenningen.

På siden «Elektrisk effekt ved faseforskyvning» ser vi på hva slags betydning en slik faseforskyvning i en elektrisk krets har for den elektriske effekten i kretsen.