Hurtiglading av elbiler

Norsk elbilforening mener at det i årene framover bør bygges minst 1 000 hurtigladestasjoner i året for å holde tritt med antallet nye elbiler på norske veier, og at man totalt sett bør sikte opp mot 8 000 ladeuttak for å unngå ladekøer og sikre god ladeinfrastruktur i hele landet.

Dette gjør at nyutdannede elektrikere og energimontører bør kunne noe om hvordan hurtigladere fungerer, og om hvilke forskjellige typer stasjoner som finnes.

Det vil også kreve omfattende utbygging av det norske distribusjonsnettet, da hurtigladestasjoner er svært energikrevende, og siden forventningene til og behovet for ladeeffekt blir større og større. Allerede i dag finnes det biler på markedet som kan lade på maksimalt 250 kW, og ladestasjoner som kan levere opptil 350 kW. Så store energimengder stiller store krav til distribusjonsnettet.

Under kan du se et kart fra Fjordkraft som gir en oversikt over hvor du finner hurtigladestasjoner for elbiler i Norge, Sverige, Danmark og Finland.

Hurtigladestasjoner leverer som regel likestrøm (DC) til bilene, selv om enkelte punkter også lader med vekselstrøm (AC). En hurtigladestasjon er som regel koblet til et 400V TN-nett, og består av tre ting:

1. en likeretter som omformer vekselspenning til likespenning;
2. elektronikk som kommuniserer med bilen, og som styrer strømuttaket ut fra informasjon om batteriets varme, ladekapasitet og strømnivå. Det går raskere å lade et tomt, varmt batteri enn et nesten fullt, kaldt batteri;
3. elektronikk som kommuniserer med kunde, strømleverandør og stasjonens operatørselskap. Det er vanlig at man kan betjene stasjonen med både ladebrikke (chip) og app på mobiltelefon, eller at man blir belastet over SMS.

Det finnes i dag to hovedtyper ladekontakter for hurtiglading med likespenning, og én standard for semi-hurtiglading med vekselspenning. Alle hurtigladestasjoner bygges med innebygde ladekabler og -kontakter, og man trenger derfor ikke ha med noe ladeutstyr når man benytter seg av dem.

• CHAdeMO (CHArge de MOve): Dette er standardladeren i Japan, og mange asiatiske elbiler, som for eksempel Nissan Leaf, har brukt denne standarden også i Europa. Ulempen med denne typen kontakt er at den krever et eget tilkoblingspunkt i bilen (i tillegg til type 2-inngang som alle elbiler har for å lade på vekselspenning hjemme), og at den foreløpig er begrenset til en maksimal ladeeffekt på 100 kW. Mange av de tidligste ladestasjonene i Norge benyttet denne standarden, og det er derfor mange av dem på markedet, selv om de fleste nye stasjoner i dag leveres med CCS-kontakter.

• CCS (Combined Charging System): Dette er standarden som de fleste nye elbiler leveres med i dag, og som benyttes i de fleste nye hurtigladestasjoner. Fordelene med CCS-standard er at den tillater hurtiglading på opptil 350 kW, og at den kan brukes i samme sokkel på bilen som man bruker til hjemmelading (type 2). Det gjør at bilene kan produseres med bare én sokkel, i stedet for flere.

• Type 2: Nesten alle elbiler som blir solgt i Europa, blir levert med type 2-sokkel og lades med type 2-kontakt. Denne benyttes stort sett i private ladepunkter (hjemmelading), til ladepunkter på arbeidsplasser og på offentlige ladepunkter, men også på en del hurtigladestasjoner (semi-hurtiglading). Private ladestasjoner kan levere vekselspenningslading på inntil 22 kW, og semi-hurtigladestasjoner kan levere inntil 44 kW.