Bærekraftsdilemmaer

Vi, en gruppe forskere som måler bærekraftig utvikling i nordnorske kystkommuner, befinner oss om bord på hurtigruta på vei inn til Hammerfest by. Til venstre for oss ser vi Melkøya med LNG-anlegget, og på rekke og rad ute i fjorden ligger de røde gasstankskipene som skal frakte naturgassen fra Snøhvitfeltet ut på verdensmarkedet. I strålende solskinn og en isende vind forteller guiden på hurtigruta begeistret om dette ingeniørkunststykket.

Fra ubehandlet naturgass til LNG

Fra brønnene i Barentshavet strømmer ubehandlet gass og lettolje gjennom en 140 kilometer lang rørledning til Melkøya. Naturgass blir skilt ut og kjølt ned, og den iskalde flytende gassen blir lagret i store tanker før den blir skipet ut til markedet. Lettolje, vann og CO₂ blir også skilt ut fra gasstrømmen. Vannet blir renset og sendt ut igjen, lettoljen blir tatt vare på, mens CO₂ blir pumpet tilbake til havbunnen.

En energikrevende, men inntektsbringende prosess

Å kjøle ned gassen krever store mengder energi. Energien får man fra et eget energianlegg drevet av nettopp gass, og dette anlegget alene sender ut rundt 1 million tonn CO₂ i året. Det tilsvarer rundt 2 prosent av Norges samlede CO₂-utslipp. Samtidig som utslippene er store, er det også store inntekter fra gassalget: I løpet av 10 år har anlegget eksportert gass for 100 milliarder kroner.

Hammerfest er en moderne og trivelig by, og i dag er det lite som minner om de slitne murbyggene som ble reist her i all hast etter krigen. Fiskeindustrien har vært en bærebjelke for samfunnet. Industrien vokste raskt i 1960-årene, og Findus-anlegget som tok imot fisk fra trålere i Barentshavet, hadde på det meste mer enn 1200 ansatte. Senere ble anlegget og trålerrettigheter solgt og skilt fra hverandre. Leveransene stoppet opp, og i dag er det bare rundt 80 ansatte igjen i Norway Seafoods anlegg på Forsøl. Den gamle Findus-fabrikken er revet, og på den gamle tomta har det reist seg et gnistrende kulturhus.

I dag har Hammerfest fått en ny bærebjelke i petroleumsindustrien. Vi møter plan- og bygningssjefen i kommunen, og han forteller oss at LNG-anlegget på Melkøya gir rundt 600 arbeidsplasser, og at skatteinntektene fra petroleumsindustrien er på rundt 200 millioner i året.

Paradokset er at inntektene fra en industri som er nært knyttet til global oppvarming, har gitt rom for å investere i lokal bærekraft. Det handler om skole og barnehager, kultur og friluftsliv, naturvern og verneområder. Vi har altså et dilemma mellom lokal og global bærekraft.

«Er dere ikke redde for at inntektene fra gassindustrien plutselig skal ta slutt?» spør vi plan- og bygningssjefen. «Nei, så lenge vi investerer pengene i å skape et bærekraftig lokalsamfunn hvor folk trives, vil vi være mer motstandsdyktige for de endringene og utfordringene som kommer», forklarer han. «Ikke alle små samfunn i Arktis, hvor gruveselskap og oljeselskap etablerer seg, kan vise til samme suksesshistorie. Det handler om å ha tilstrekkelig lokal kapasitet og ta aktivt del i styringen av utviklingen», legger han til.

Vi har også et møte med representanter for naturvern, friluftsliv, jakt og fiske, oppdrettsnæring, oljeindustri og Kystverket. Her oppstår en livlig diskusjon om bærekraftig utvikling og alle dilemmaene som er knyttet til de ulike bærekraftsmålene. Slett ikke alle er enige i at petroleumsindustrien er en ubetinget velsignelse, spesielt ikke med tanke på utslippene av klimagasser. Flere er dypt bekymret for forurensning, plastavfall og utslipp av gruveavfall i Repparfjord. De uroer seg over at mange marine arter er truet, og de er bekymret for fiskeplasser, lever og måseegg og for hvordan man skal klare å opprettholde en levende kystkultur der unge deltar aktivt. De mener at fisk må føres i land og bearbeides lokalt, og at lokalt eierskap er viktig. Forskning og innovasjon er noe de trekker fram som viktig i jakten på løsninger, både for å sikre bærekraftig bruk av marine ressurser og for å finne nye måter å bruke havets ressurser på som gjør det mulig å dekke verdens voksende matbehov.