Buddhisme – skrifter og myter

I de første århundrene etter Buddhas død ble hans lære memorert og overført muntlig fra lærer til elev innen sangha’en. Ifølge tradisjonen ble det etter hvert nødvendig å skrive ned Buddhas ord for å sikre at læren ikke skulle gå tapt eller bli korrumpert. Den komplette samlingen av Buddhas ord ble nedskrevet i løpet av det første århundret f.Kr. I theravadabuddhismen er tekstsamlingen tripitaka («de tre kurvene») den viktigste, mens i mahayanabuddhismen er visdomssutraene («Prajnaparamita-sutraene») og andre sutraer mer sentrale.

Tripitaka betyr «de tre kurvene» og henviser til tekstsamlingens tre hoveddeler:

1. Vinaya, reglene for munke- og nonnesamfunnet (sangha)
2. Sutraene, Buddhas taler og samtaler
3. Abhidharma, filosofisk systematisering og kommentarer til læren

Alle tre hoveddelene inneholder flere undergrupper, og til sammen utgjør Tripitaka en enorm mengde tekster på over ti tusen av Buddhas taler og samtaler.

Vinaya-tekstene er trolig blant de eldste, og overholdes av alle buddhistiske retninger. En forskjell er antall regler som gjelder for munker og nonner i henholdsvis theravada- og mahayana-retningene: mellom 227 (i theravada) og 258 for menn, og 311 (i mahayana) og 366 for kvinner. De alvorligste forbudene som fører til varig utvisning fra sanghaen er samleie, å stjele gjenstander av verdi, å drepe et menneske, og å lyve om besittelse av magiske evner man egentlig ikke har.

Sutraene handler om Buddhas liv og virke, og inkluderer også en rekke fortellinger om Buddhas tidligere liv før han nådde opplysning. Sistnevnte kalles Jataka-fortellingene, og er svært populære blant buddhister. Den klassiske og kjente Dhammapada-teksten, som hovedsakelig omhandler buddhistisk etikk, er også en del av sutraene.

Abhidharma-tekstene er filosofiske kommentarer til Buddhas lære. I disse tekstene systematiseres Buddhas ord fra særlig sutraene om til en helhetlig virkelighetsforståelse. Alle sentrale buddhistiske begreper defineres og forklares i detalj. Denne delen av Tripitaka varierer mye i de ulike retningene.

Det finnes altså mange ulike versjoner av tripitaka på ulike språk (pali, kinesisk, tibetansk), men den eldste komplette versjonen som fortsatt eksisterer i dag, er pali-versjonen som brukes av theravadabuddhister i Sør-Asia. Denne versjonen kalles derfor også for Palikanon.

En del tekster som ikke anerkjennes av theravadabuddhismen som Buddhas ord, står svært sentralt i mahayanabuddhismen. Blant de mest kjente er Prajnaparamita-tekstene og Lotus-sutraen.

Prajnaparamita-sutraene («visdommens fullkommenhet») fremhever visdom som det høyeste målet. Tekstene vektlegger sentrale trekk ved mahayanabuddhismen, slik som læren om tomhet, likheten mellom nirvana og samsara, og bodhisattvaidealet om å hjelpe andre ut av samsara. Den lengste versjonen av disse tekstene består av 100 000 linjer, som gjorde det nødvendig å lage kortversjoner. De viktigste kortversjonene eller sammendragene kalles for Diamant-sutraen og Hjerte-sutraen.

Lotus-sutraen vektlegger at alle levende vesener er på vei mot oppvåkning, og inneholder kanskje den første bruken av ordet mahayana. Teksten understreker at variasjonen av veier til nirvana i de ulike retningene egentlig er uttrykk for én og samme lære. I teksten kalles dette for upaya («dyktighet i midler»), som betyr at presentasjonen av buddhismens lære kan og burde tilpasses folks nivå og evne til å forstå. Denne formen for buddhistisk tilpasset opplæring blir en måte å forklare selvmotsigelser i læren, og gjorde det lettere å tilpasse mahayanabuddhismen til lokale forhold.

Hovedmytene i buddhismen er knyttet til Buddha selv, oppveksten hans og særlig overgangen til et asketisk liv som munk og formidler. I alle retninger i buddhismen er fortellingene om Buddhas liv og virke sentrale.

I mahayanabuddhismen er Buddha en evig guddommelig skikkelse som har skapt et skuespill for menneskene. Hensikten med det er å undervise og hjelpe mennesker ut ifra hva de har kapasitet til å forstå. I mahayana-retningen fortelles det også at Buddha var en av en uendelig rekke av buddhaer som sto fram for å hjelpe menneskene til å nå målet om nirvana.

En populær myte handler om moren til Siddharta Gautama, Maya. Maya drømte at en hvit elefant, som er et symbol på renhet og varighet, besøkte henne og gikk inn i hennes høyre side. Noen lokale brahminer, hellige menn og drømmetydere, tolket drømmen dit hen at dronningen kom til å føde en stor mann. Brahminene fortalte moren at barnet skulle bli en mektig konge. Men hvis barnet ble kjent med menneskelig lidelse og død, ville han bli en hellig mann.

En annen myte handler om at det var jordskjelv da Siddharta Gautama ble født, og at elvene stoppet å renne. I tillegg regnet det blomster fra himmelen. Senere buddhistiske myter har det til felles at de har innslag av tidligere lokale religioner. Slik ble Buddha ofte framstilt som en gud med overnaturlige trekk. Særlig innenfor mahayana-retningen finnes det mange slike myter.