Jødedom – overgangsriter
Navngivingen foregår ofte i synagogen, men kan også foregå i hjemmet. Samtidig med navngivingen blir nyfødte gutter omskåret. Omskjæringen er en videreføring av pakten mellom Gud og Abraham, og oppfattes derfor av mange som en av de mest sentrale religiøse forpliktelsene i jødedommen.
I Norge tilbyr helsevesenet omskjæring dersom gutten gir sitt samtykke. Små barn er ikke i stand til å svare på om de selv ønsker å bli omskåret. Da er det foreldrene som gir sitt samtykke. Det skal alltid være en lege til stede som har det medisinske ansvaret, og det skal brukes lokalbedøvelse.
Guttenes bar mitsva og jentenes bat mitsva blir gjerne sammenlignet med den kristne konfirmasjonen. Ordet konfirmasjon passer imidlertid ikke i jødedommen, siden det ikke er noe som skal konfirmeres eller bekreftes i forbindelse med bar eller bat mitsva.
Fra et jødisk perspektiv er det også problematisk å kalle det et overgangsrituale, siden det ikke er gjennom ritualet man går inn i en ny fase i livet. Jødiske jenter blir uansett bat mitsva, pliktens datter, når de fyller 12 år, og jødiske gutter blir bar mitsva, pliktens sønn, når de fyller 13 år. Dette betyr at man fra denne alderen forplikter seg til å følge retningslinjene gitt i Toraen. Det er vanlig at man forbereder seg til dette ved at man studerer Toraen.
Overgangen blir også som regel markert ved at man leser høyt fra Toraen i synagogen og holder et foredrag. Etterpå har man et festmåltid i synagogen.
Familien er sentral i jødisk kultur. Derfor er det å gifte seg en naturlig del av livet for de fleste jøder. Hensikten med ekteskapet er først og fremst å få barn. Ellers er det en del forskjeller på ulike retninger når det gjelder syn på arrangert ekteskap, likestilling i ekteskapet, seksualitet, prevensjon, abort, seksuell legning, skilsmisse og ekteskap med ikke-jøder.
Selve bryllupsseremonien finnes også i mange utgaver, men det er vanlig at den ledes av en rabbiner, og at vielsen foregår under en baldakin. Baldakinen skal symbolisere brudeparets intimitet, men samtidig viser de åpne veggene at paret er del av et fellesskap. Også under dette ritualet minnes man jødisk historie gjennom at brudgommen knuser et glass under hælen til minne om ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem. Selve seremonien blir etterfulgt av en stor fest for paret.
Den døende skal behandles med den største respekt, og det er vanlig å våke både hos den døende og over den døde. Den døende sier trosbekjennelsen og syndsbekjennelsen. Etter døden blir den døde vasket og stelt og svøpt i et håndsydd, hvitt klede.
Helst skal den døde ha litt jord fra Israel under hodet. De pårørende skal ha mulighet til en andaktsstund ved sengen til den døde. Kisten skal være enkel. Begravelsen skal finne sted raskest mulig ut fra troen på legemlig oppstandelse. Kremering er ikke tillatt, fordi «mennesket er kommet fra jord og skal vende tilbake til jord».
I begravelsen leser en nær pårørende kaddisj (lovprisningsbønnen), og etter begravelsen samles familien til sjiva (en ukes sørgeperiode). I Norge har jødene egne gravplasser i Oslo og Trondheim.