Personifikasjon
Når abstrakte begreper blir tillagt menneskelige egenskaper, kaller vi det personifikasjon. Personifikasjon er vanlig både i hverdagsspråket og i litteraturen:
- Redselen lyste ut av øynene hennes.
- Aksjemarkedet er snart friskmeldt.
- Epidemien tok livet av mange hundre tusen mennesker.
- Sorgen og Glæden, de vandre tilhobe,
Lykke og Ulykke gange paa rad ... (Thomas Kingo)
Et eksempel fra bildekunsten
Når vi personifiserer det abstrakte, blir det lettere for oss å forstå det og forholde oss til det. Kunstneren Theodor Kittelsen for eksempel har i bildeboka Svartedauden personifisert pestsykdommen som ei gammel kjerring med rive eller sopelime som går fra gård til gård. På denne måten blir epidemien plutselig til noe konkret som kan ramme alle. I tillegg kan vi lett forestille oss folks redsel for å få denne skremmende gjesten i hus.
Et eksempel fra litteraturen
I barnevisa "Eventyr" skildrer dikteren Alf Prøysen en gutt som er i ferd med å dø. I det første verset hører vi at gutten Karl ligger med høy feber, mens slekta kommer på et siste besøk. De snufser og griner og syns det er fælt at han skal dø. Men Prøysen beskriver Karls død på denne måten:
Da kom det ei hæinn som var varsom og sval,
"Du ska vara med meg, du", sa dauen.
Døden beskrives som en rolig og omsorgsfull voksenperson. Karl opplever dødens hånd som varsom og sval, og den kjennes kjølende og god for en feberhet gutt. Døden framstår her som noe som bringer lindring, den er ikke noe Karl er redd for.