Og så er det sommer, og de sitter på verandaen, han og hun, de gamle to, i hver sin fluktstol med lyseblått trekk. Det er nesten for varmt, sier hun, den gamle damen. Ja, svarer han, men vi er for gamle til å svette. For gamle til å svette, sier hun. Hun skjenker kaffe til seg selv, fra den brune kannen med oransje blomster, ned i kruset med oransje blomster. Og hun spør om han vil ha. Han svarer ikke, og hun heller i til ham også, oransje blomster.
De ser utover sjøen, båtene som har hvite striper etter seg, stranden, de langstrakte bølgene som kommer inn og menneskene. Alle de unge menneskene. De kommer ned der alle sammen, sier hun, men mannen svarer ikke. Nå som det er så varmt kommer de ned der alle sammen, sier hun. Ja, sier han, alle de unge kommer. Men ikke de gamle, legger han til, de gamle trenger ikke gå på stranden, selv om det er varmt. Nei, sier hun, ikke de gamle.
Og de drikker fra koppene med oransje blomster, varm kaffe med fløte. Kronen på den høye furua bøyer seg så vidt i et svakt vindpust og en kongle faller ned på verandaen, triller bortover plankene. Det er deilig å ikke ha noe å gjøre, sier hun, den gamle damen. Det er deilig, ja, sier mannen, men gjerdet der nede trenger reparasjon. Vi må få Svein til å gjøre det, sier hun. Det er vel for varmt til at Svein vil gjøre det, sier han, og da smiler den gamle damen, hun ser på ham og smiler, og han ser tilbake, ser henne inn i øynene. De ler, og de ligner to forelskede ungdommer som nettopp har kommet på land etter et langt bad i den lunkne sjøen, og som står med et digert håndkle rundt seg og tørker seg sammen.
Og jenta sier: Jeg har håndkle selv. Ja, sier gutten, og tørker det fine håret hennes mellom hendene sine. Og jenta sier: La meg nå få litt fred. Gutten slipper. Han snur seg bort. Han ser på føttene som har sunket til anklene i sand. Det er fuktig der nede, kjenner han. Det kan bli for mye, sier jenta. For mye, sier gutten. Ja, sier jenta, jeg har jo håndkle selv.
Gutten brer det store håndkleet sitt ut over sanden. Han legger seg ned på magen med haken støttet mot hendene. Foran ham danner sanden hauger og fordypninger, det ligner sanddyner i en stor ørken. Tørre kvister stikker opp her og der. Rundt ham er det lyder, masse lyder, roping fra de som bader, larm fra påhengsmotorer, unger som leker, som skriker. Og nå ser han at jenta har tatt av seg bikinioverdelen, hun ligger på ryggen i sanden med øynene lukket mot solen. Litt sand henger klistret mot skulderen og saltet fra sjøen har laget hvite linjer i huden, nesten ikke synlige, men han ser dem han, den unge gutten på håndkleet. Han sier ingenting, han bare ser på henne, sidelengs, med hodet flatt mot hendene. Jenta mumler noe med solslapp stemme: Vi er jo unge.
Gutten sier ingenting. Vi må jo bruke tiden nå når vi er unge, sier hun. Vi har mye tid, sier gutten. Ja, sier jenta, men vi må bruke den. Gutten svarer ikke. Han sukker, lavt, så hun ikke skal høre det. Han forestiller seg hvordan det må være å bli gammel og kjenne at tiden løper fra seg, mens man sitter og skrumper i solen sammen med en gammel dame, på en veranda ved et hvitt hus hvor malingen skaller av i store flak. Rundt huset er det et gjerde som trenger reparasjon, og i toppen av flaggstangen henger en falmet vimpel. De sitter i fluktstolene, de gamle, de ler til hverandre, og mannen sier: Det skal nok mer til enn et ødelagt gjerde for å få Svein opp fra køya. Og den gamle damen humrer så magen og de store brystene bølger under sommerkjolen.
Mannen tar kruset sitt med en skjelvende hånd, og setter det mot munnen. Hun ser på de oransje blomstene som vibrerer fint i hånden hans. Det haster jo ikke med det gjerdet, sier hun. Nei, sier mannen, det kan være ødelagt så lenge det vil, det gjerdet.Og de sitter på verandaen, tilbakelent i hver sin fluktstol, de ser på hverandre og de ser ut over sjøen. Hele ettermiddagen sitter de slik, og solen glir umerkelig over den blåhvite himmelen. Det blir tynnere med folk borte på stranden. Noen måker skriker bak huset, og den gamle mannen lener seg frem og legger hånden på det hvite, myke låret hennes. Hun ser ned og smiler litt sjenert, som om det er første gang en gutt har lagt hånden på henne, og de ligger på stranden, hun og han, om ettermiddagen etter at alle har gått hjem, og hånden glir rundt på innsiden av låret, de ligger på et håndkle som er fuktig og fullt av sand. Over seg har de et teppe som solen skinner gjennom og gjør alt rødt. Og gutten kjenner at det ene brystet hennes ligger mot armen hans, det er varmt, brystet, det beveger seg når hun puster.
Jenta har visst duppet av litt, men nå åpner hun øynene og blunker. Gutten lener seg over henne og kysser kragebeinet hennes og halsen, det smaker salt. Jenta trekker teppet bort fra fjeset. Solen slipper til og blender dem begge. Det er jo ingen her lenger, sier hun, og ser seg rundt. Gutten kysser henne igjen, men hun skyver ham unna. Hva er det? spør han. Det er jo ingen her, sier hun. Hun reiser seg og finner klærne i sanden. Hun rister dem. Skal du gå? spør han.
Hun svarer ikke, hun bare står og ser mot solen som har fått et svakt rødskjær i seg. En eldre gutt på seilbrett driver langsomt inn mot stranden, det er nesten ikke vind. Jenta står litt skjevt med vekten på det ene beinet. Hoften skyter frem, og over bikinikanten er solskillet synlig.
Kan vi ikke ligge en liten stund til? spør gutten på håndkleet. Men jenta svarer fremdeles ikke, hun plukker opp den våte badedrakten sin og vrir vannet av den. Gutten ligger og ser på de mørke, våte klattene som dannes i den hvite sanden, ser at det blir flere og flere av dem. Så reiser han seg, ruller sammen håndkleet og teppet, plukker opp ukebladet hennes, solkremene og søpla. Han stapper alt sammen ned i sekken og snører til.
I strandkanten står et gjenglemt sandslott. Barna som bygde det har gått hjem. Nå har vannet trukket seg tilbake og etterlatt en glassmanet i den våte sanden ved siden av, den ligger der og glinser i kveldssolen. Gutten lirker foten inn under den, vipper den opp i luften og sparker til så det spruter til alle kanter. Din gris, sier jenta. Hun begynner å gå mot trærne, mot skyggene der.
Gutten følger etter henne, vil ta henne igjen, men føttene gir etter i sanden, han går som en stiv, gammel mann som nettopp har reist seg etter å ha sittet flere timer i solen, beina er tynne og svake, han lener seg mot gelenderet. Så reiser også hun seg, den gamle damen, hun går inn i stuen, det er litt svalere der inne, kjenner hun. Hun setter seg i skinnstolen hvor hun alltid sitter, og skinnet er kjølig mot de bare albuene.
Den gamle mannen er alene på verandaen. Han bøyer seg møysommelig og plukker opp en kongle, knipser den over gelenderet. Den lander i en busk, og en gresshoppe slutter å synge, men det merker han ikke, den gamle mannen, det er lenge siden han har hørt gresshoppene. Han ser ned mot stranden hvor ei jente kommer gående med en gutt etter seg, de går på stien langs gjerdet. De kommer til stedet hvor noen fjøler har løsnet og nå ligger delvis skjult i det høye gresset. Jenta stopper og plukker opp ei fjøl. Under er det fullt av tykke, hvite larver som har festet seg til den fuktige treflaten. Hun støkker og slipper fjøla ned i gresset igjen. Og så ser hun inn i hagen, opp på verandaen hvor en radmager gammel mann står lent mot gelenderet og ser på henne.
Hun blir stående, jenta, helt urørlig. Gutten legger en arm rundt livet hennes. Se, sier hun. Se den gamlingen som står der og glor. Gutten ser, men sier ingenting. Og for et stygt hus, sier hun, det kan ikke ha vært stelt på mange år. Kom, sier gutten, han drar jenta etter seg. De går bortover stien, stråene kiler mot leggene, og jenta sier: Tenk så fælt å bli gammel. Tenker du aldri på det?
Mannen på verandaen rydder sammen kaffeserviset, så tar han det med seg inn og setter det på stuebordet. Tenk om vi hadde vært unge, sier han, og ser på den gamle damen i skinnstolen. Vi er for gamle til å tenke på slikt, sier hun. Ja, sier mannen, vi er vel det. Han smiler svakt, nesten umerkelig, der han står med døråpningen og den røde solen i ryggen.
Kilde
Breiteig, Bjarte. 1998. Fantomsmerter. Oslo: Aschehoug Forlag