Litt historikk
De første seriene var striper i aviser på 1890-tallet. Teksten stod den gang gjerne i et felt under tegningene. I serieheftene som dukket opp på 1930-tallet, fikk tegneseriene et avansert sett med virkemidler for å skape gode fortellinger.
Det var i USA de første seriene ble gitt ut, men etter hvert kom de europeiske landene etter. Særlig i Belgia og Frankrike oppstod det tidlig en tradisjon for å fortelle lengre historier i seriealbum. I Japan utviklet man en egen serietype kalt manga, som også er blitt populær i den vestlige verden.
I Norge har vi flere kjente og dyktige serieskapere, som også får publisert seriene sine i utlandet. Frode Øverli (Pondus) og Lise Myhre (Nemi) er to av disse.
Et mangfold av serier
I dag fins det mange ulike typer tegneserier, både på papir og på nett.
- Den mest vanlige formen er kanskje avisstripen, en avsluttet, humoristisk minihistorie med faste figurer.
- I heftene kan serieskaperne fortelle lengre historier over flere sider.
- Tegneserienes mest virkningsfulle uttrykk er i albumene, der historien kan strekke seg over flere hundre sider.
Tegneseriespråket
Serietegnerne bruker i stor grad filmatiske virkemidler når de lager rutene og sidene. De utnytter velkjente prinsipp for bildeutsnitt, perspektiv, kontraster osv. for å gjøre fortellingene attraktive og spennende. Boblespråket kan også varieres i stor grad for å gi uttrykk for ulike følelser og måter å kommunisere på.
Skadelig lesning?
I dag ser en gjerne på tegneserier som relativt uskyldige, men slik har det ikke alltid vært. På 1950-tallet oppstod det moralsk panikk i den vestlige verden, og både psykologer og andre fagfolk påstod at tegneserielesning kunne få forferdelige konsekvenser for barn og unge. De store serieforlagene i USA måtte lage et eget sett med selvpålagte begrensninger for innhold og uttrykk. På 1970-tallet kom så motreaksjonen i form av undergrunnsblad med sterke skrekk- og sex-serier.