Dysterrødt skjær om den lyslette dans, skinnende langslør som sølvskyer stryge, bølgende arme sig slynge så myge i dans!
Et rødt lidet øre, en hvid liden finger og fødder, som lydløse, lynrappe tripper i sobelskinsdækkenets silkehår sorte. - Og rislende ringlen fra smykker og stene. Og kinder. Og øine. Fandango!
Zerlina, min terne, din hals er så sød, dit øie så sort, men dit øie er vådt, Zerlina.
Zerlina, min terne, din læbe er rød, din kind er så rund, men din kind er så bleg, Zerlina.
Zerlina, min terne, din hud er så blød, din mund er så frisk. Men - hvi bæver din mund, Zerlina?
«Ak, herre, det lider mod høstens tid og Persiens roser, de falder. Og duggen græder på nellikens mund, og løvet visner, o herre.»
Zerlina, min terne, hav tak for din dans og dit ord. – Lad mig ene.
Det visner. Det visner, det visner, det visner, verden, den visner, og roser og kvinder, mit legem og alle de skjælvende nerver visner !
Og tiden, den sniger sig langsomt forbi mig, og timerne vandrer at grave min grav. Jeg tør ikke tænke - jeg tør ikke leve. Tør ikke dø!
Og i denne dødens den natdybe stilhed risler som endeløs heilo -sang: Det visner, det visner, det visn....
Musik, musik, janitscharmusik, den store kinesiske tromme!
Fra "Digte" (1891).
Bokstavrim (alitterasjon)
Ingen av de tre diktene over har enderim. Men alle tre diktene har bokstavrim. Bokstavrim er rim der rimorda begynner med lik lyd, ofte med lik konsonant: I diktet "Hestene står i regnet" har forfatteren en gjentagende bruk av ord som starter med lyden s:
Stå og kjenne kroppen suge dette svale, sterke, våte, som i strie strømmer siler
Bokstavrim har samme funksjon som enderim: Det skaper rytme og fører til at vi legger trykket på orda som starter med samme bokstav.
Assonans
Assonans brukes om klanglikhet mellom vokaler. Se for eksempel på diktet “Fandango”. Her skaper gjentakelsen av både u-en i den første verselinja og i-en i den andre verselinja trykk og fast rytme: