Kampen mot ensidige mediefortellinger

For noen tiår siden var det en viktig kamp for internasjonale organisasjoner som UNESCO å bekjempe enveis-strømmen av nyheter og medieinnhold, som gikk fra nord til sør.

De siste årene har tilgangen til internett flyttet perspektivet. På 1980-tallet ble det kjempet for en ny global informasjons- og kommunikasjonsorden (NWICO), mens fokuset i dag er tilgang til relevant informasjon på tvers av kulturer og kontinenter.

Selv om det er blitt enklere å få tilgang til informasjon og medieinnhold fra så å si hele verden, har ikke de store mediene eller innholdsprodusentene endret seg så mye. Fremdeles er mye av medieinnholdet vi får i norske eller vestlige medier, ganske ensartet om andre kulturer.

I en TED Talk som har fått mye oppmerksomhet, snakker den nigerianskfødte forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie om problemet ved enkeltfortellinger. Forenklede og generaliserende fortellinger bygger opp under stereotypier. Problemet med stereotypier er ikke at de er usanne, men at de er ufullstendige. Den ene historien blir til den eneste historien.

Se foredraget til Chimamanda Ngozi Adichie: Faren ved en enkelt historie

«Annenliggjøring» av de andre

Adichie viser hvordan ensidige eller én-dimensjonale oppfatninger av mennesker lett fører til "annenliggjøring". Slike fortellinger skaper medlidenhet med "den andre" i stedet for å se han eller henne som et helt og sammensatt menneske.

Hvem som forteller historien, og hvem historien retter oppmerksomheten mot, vil påvirke hvordan vi oppfatter både individer og grupper.

Det er viktig med et mangfold av medierte historier som kan bidra til å menneskeliggjøre andre kulturer, og til å skape styrke og samhold. Hvis vi bare hører den samme fortellingen, vil den forsterke en bestemt versjon av hva som er riktig og galt; sivilisert og usivilisert; pent og stygt; normalt og unormalt.

I Norge får vi generelt lite medieinnhold fra Afrika. Mye av medieinnholdet fra det afrikanske kontinentet er fremdeles preget av fortellinger om "lidelse og nød" eller afrikanere som "mottakere av vår godhet". Det gjør at når en krise rammer, har vi et smalere spekter å plassere informasjonen i.

Dersom vi hadde vært vant til et stort tilfang av populærkultur, for eksempel serier som utspant seg blant afrikansk middelklasse i moderne by-omgivelser, hadde vi hatt et større og mer realistisk bakteppe å se enkeltnyheter mot.

Når nyhetene melder om en flomkatastrofe i USA, tror vi ikke umiddelbart at alle amerikanere lider. Når vi hører om en katastrofe i Afrika, er det lettere å tenke at hele kontinentet er preget av krise og nød fordi vi har så få andre mediefortellinger derfra.

Afrika som kulisse

Mange av de klassiske vestlige filmene fra Afrika benytter kontinentet mest som en kulisse. Enten som eksotisk bakgrunn med vakker, vill og uberørt natur eller som et skummelt, mørkt voldslandskap. Filmer og serier hvor vi blir kjent med vanlige afrikanere med vanlige liv, som kan skape en følelse av at det er mer som forener oss enn skiller oss, er sjelden vare.

For å være sikre på at vi får et vidt tilfang av perspektiver og representativitet, kan vi møte mediefortellinger med spørsmål som: Hvem sine historier er det som fortelles? Av hvem? Hvilke spørsmål stilles? Hvilke stemmer får vi høre, og hvilke perspektiver er ikke til stede?

Mediefortellinger kan spille en viktig rolle i å skape respekt og forståelse mellom folk og kulturer. Ikke minst kan gode fortellinger vise at det er flere ting som forener oss som mennesker, på tvers av kulturer, geografi og religion.

For å ha potensial til å skape respekt og samhold må mediefortellingene vise mennesker fra andre kulturer som sammensatte mennesker. Det er mange år siden den svenske forfatteren Henning Mankell uttalte: "Mediene forteller oss alt om hvordan afrikanere dør, men ingenting om hvordan de lever."