Propagandavirksomhet i den andre verdenskrig

Hitler beundret den allierte propagandaen under første verdenskrig. Han utformet derfor en effektiv propaganda som gikk ut på å hamre inn få og enkle budskap gang på gang. Det overordnede begrepet var rase, og det handlet om det store folkefellesskapet og om konkrete hovedfiender som ble tillagt all skyld.

Det fremste propagandamediet for Hitler var radioen og folkemøtene. Det lyktes aldri tyskerne å skape god propaganda gjennom spillefilm. Derimot hadde de tyske filmavisene svært stor propagandavirkning.

Alt i alt gjorde det nazistiske propagandaapparatet en imponerende jobb, med propagandaminister Göbbels i spissen. På en måte kan vi si at Hitler vant propagandakrigen, men tapte den militære krigen.

Se filmen German Youth Parade frå 1937 på YouTube.

Den engelske propagandaen la etter hvert stor vekt på å konfrontere Göbbels dyktige propaganda med virkelige fakta fra frontene, for å skape tillit til resten av egen informasjon. Denne vektleggingen av fakta og sannhet gjaldt også fronten hjemme.

Den amerikanske propagandaledelsen hadde helt andre problemer. Det var ikke vanskelig å forklare amerikanerne hvorfor de måtte kjempe mot japanerne, siden de hadde angrepet først. Verre var det å vinne forståelse for hvorfor amerikanerne også måtte kjempe krigen i Europa.

Oppskriften for amerikansk propaganda ble tesen om at USA hadde en moralsk forpliktelse til å kjempe en overlevelseskamp for demokratiet og den amerikanske levemåten, en kamp som ville gjøre USA moralsk og politisk sterk. Ikke minst ble filmindustrien i Hollywood trukket aktivt inn i den psykologiske krigføringen.

I videoklippet nedenfor fra 1944 møter vi menig Donald Duck i kamp mot japanske soldater som framstilles som både feige og dumme.

Se filmen Commando Duck på YouTube.

Propagandaen i Hitler-Tyskland spilte i stor grad på antisemittisme. I Norge var det ikke mulig å gjøre det samme, men all propaganda har bruk for en ytre fiende. For Nasjonal Samling ble det kommunismen som fikk denne rollen. De allierte ble også framstilt som kyniske utnyttere av små land.

De norske plakatene brukte sterke symboler, og overalt så man det gule solkorset som var NS-symbolet. Et viktig motiv var frontkjemperne.

Plakater, frimerker og brosjyrer propaganderte for å få norsk ungdom til å melde seg til fronttjeneste på Østfronten. Det meste av propagandaen ble styrt fra Kultur- og folkeopplysningsdepartementet.

Den norske eksilregjeringens propaganda for Norge og Norges sak ble formidlet gjennom Statens informasjonskontor i London. I alliert språkbruk ble propaganda rettet mot egne, kalt "information", mens propaganda mot fienden fikk benevnelsen "enemy propaganda".

Viktigst for publikum hjemme i Norge ble sendingene fra BBC. Det var svært populært å høre på disse sendingene, på tross av at de fleste radioapparatene var konfiskert tidlig under okkupasjonen og det var strengt forbudt å lytte til sendingene fra London.

Tyskerne gjorde ofte razziaer for å stoppe dette, men folk fant alltid løsninger som gjorde det mulig å fortsette å lytte på Stemmen fra London og spre nyheter og budskap som ble formidlet derfra.

Toralv Øksnevad var en av personene bak Stemmen fra London som formidlet norsk propaganda i form av "informasjon" til det norske folk fra den norske eksilregjeringen i London. Det var viktig for å holde moralen oppe i den norske motstandsbevegelsen.