Kildemakt

Gode kilder er en forutsetning for at mediene skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon. Derfor har ikke bare journalistene, men også kildene, makt. Vær Varsom-plakaten pålegger journalistene å verne kildene sine og påpeker at det er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn.

Samtidig må journalistene være kritiske i valg av kilder og kontrollere at opplysninger som gis, er korrekte. I Vær Varsom-plakaten § 3.2 heter det videre:

Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.

De fleste nyhetsredaksjoner abonnerer på redaksjonelt stoff fra ett eller flere nyhetsbyråer. I en hektisk arbeidsdag blir slikt stoff ofte videreformidlet uten ytterligere kildekritikk eller redaksjonell bearbeiding.

Vesteuropeiske og amerikanske nyhetsbyråer er i stor grad kilder til informasjonen som videreformidles i norske medier. Byråenes siling av nyheter og måten disse vinkles på, preger i neste omgang måten vi oppfatter verden på.

Nyhetsmediene skjærer ned på bemanningen. Samtidig vokser det fram en hær av informasjonsarbeidere som tilbyr redaksjonene ferdige pakker med stoff. Mens tallet på journalistjobber synker, stiger tallet på PR- og informasjonsarbeidere.

Kildene er i større grad blitt drevne mediestrateger. Derfor er det viktig at redaksjonene er kildekritiske slik at de ikke blir nikkedukker for dem som har penger til å ansette eller leie inn profesjonelle medierådgivere og PR-folk.

Vær Varsom-plakaten § 2.2 sier følgende om journalistisk integritet:

Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.

Politiske kilder har alltid en agenda

Når en politisk medierådgiver tar kontakt med en avisredaksjon, vet journalisten at vedkommende har en sak som partiet ønsker å sette på den politiske dagsordenen. Det kan gjøre mottakelsen noe lunken, og derfor er det viktig at medierådgiveren vinkler saken på en måte som gjør den attraktiv for mediene.

Et grep er for eksempel å la journalisten bli med på slep når politikeren besøker en gammel dame på sykehjem. Damen klager over at betjeningen ikke har tid til å følge henne på toalettet. Avisa får en sak som vekker sterke følelser hos leserne, og politikeren får mulighet til å snakke om partiets eldrepolitikk.

Sentrale politikere blir i dag kurset i mediehåndtering. Her lærer de blant annet hvordan de skal unngå å svare på ubehagelige spørsmål, og hvordan de skal bruke sine minutter i TV-ruta til å hamre inn partiets viktigste budskap.

Kilder med økonomiske interesser

Næringslivsaktører har stor makt i det norske samfunnet. Næringslivsledere har spisskompetanse på sitt område. Mediene bruker dem derfor ofte som "ekspertkilder", selv om mange uten tvil kan ha egeninteresse i å framstille en sak ut fra et bestemt perspektiv.

Næringslivet har et ønske om at bedrifter og produkter blir omtalt på en positiv måte i mediene. Det bygger omdømmet og øker inntjeningen. De inviterer derfor gjerne mediene inn når de gode nyhetene skal formidles, men kan gjøre seg mer utilgjengelige som kilder når de utsettes for kritikk.

Vi ser på et eksempel fra 2017. Aftenposten intervjuet Kjell Inge Røkke om hans prosjekt, World Ocean Headquarters: Kjell Inge Røkke: – Jeg vil gi tilbake til samfunnet brorparten av det jeg har tjent. Dette skipet er en del av det. (aftenposten.no).

Denne saken fikk Harald Sakarias Brøvig Hansen til å skrive et debattinnlegg, som ble publisert i Aftenposten: Aftenposten og fortellingen om Røkkes ark (aftenposten.no).

PR-kampanjer og drittpakker

En annen kilde med ikke ubetydelig makt er rådgivnings- og produksjonsselskaper som selger sin PR-kompetanse på konsulentbasis. De utarbeider informasjonsmateriell og kommunikasjonspakker på vegne av oppdragsgivere.

Det er ofte krevende for redaksjonelle medier å undersøke kildematerialet de får tilgang til fra PR-byråene. Det krever spisskompetanse og god tid. Det hender derfor at slik informasjon blir videreformidlet uten grundig kildesjekk og kritisk perspektiv.

Her er et eksempel fra 2019 fra nettavisa Kampanje: Innovasjon Norge beklager PR-stunt: – Mente ikke å lure noen (kampanje.com).

Det er spesielt uheldig dersom informasjonen mediene videreformidler ukritisk, er såkalte drittpakker. En drittpakke er en samling ufordelaktig informasjon om en person eller organisasjon som har som formål å skade en potensiell konkurrent, enten det er en politisk motstander eller et konkurrerende selskap.

Det er et viktig prinsipp i Vær Varsom-plakaten at redaksjonelle avgjørelser skal bygge på uavhengig informasjonsformidling og fri adgang til kildene. I de fleste mediehus er det derfor et vanntett skott mellom den redaksjonelle og den økonomiske virksomheten.

Medieviteren Sigurd Allern påpeker likevel at aviser og kommersiell kringkasting også er vareprodusenter på kommersielle markeder, og at dette i en del tilfeller preger valg av kilder og måten kildene framstilles på. Kjendiser som kilder generer for eksempel mange klikk i ei nettavis, selv om nyhetsverdien er ganske laber. Det er i neste omgang antall klikk som gjør nettavisa attraktiv for annonsører.

Allern, S. (2001). Kildene og mediemakten. I M. Eide (Red.), Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati (s. 273–303). Gyldendal akademisk.

Norsk Presseforbund (u.å.). Vær Varsom-plakaten. Hentet 11. oktober 2021 fra https://presse.no/pfu/etiske-regler/vaer-varsom-plakaten/