Redaksjonelle medier som aktør og arena

Medienes samfunnsrolle er å sørge for at samfunnets borgere – altså deg og meg og alle – får den informasjonen vi trenger for å kunne ta gode, veloverveide beslutninger, for eksempel når vi skal stemme ved kommune- eller stortingsvalg. En måte pressen kan gjøre dette på, er å la folk komme til orde med sine synspunkter, altså å være en arena for informasjon og samfunnsdebatt.

La oss illustrere med et eksempel: På ditt lokale sykehjem er det kanskje ikke nok ressurser til at de gamle får kommet seg opp av senga før klokka fire på ettermiddagen. En fortvilet datter ønsker å sette saken på dagsordenen. Hun kan skrive et debattinnlegg i avisa, der hun ber om svar fra politikerne.

Redaksjonen kan også la datteren komme til orde gjennom et intervju og deretter be om en uttalelse fra politikerne som har ansvar for at situasjonen er slik. En slik uttalelse er i tråd med tilsvarsretten, altså at den som får kritikk, har rett til å svare. Tilsvarsretten er også interessant fordi offentligheten har nytte av å høre flere sider av saken.

Når mediene legger forholdene til rette, er mediene også en aktør – og en aktør med makt. Det er mediene som avgjør hva som er viktig og uviktig, om flere bør kontaktes i saken, om den bør undersøkes mer eller legges bort. Jo mer journalistene graver i en sak, og jo mer motstand de møter fra folk som ikke vil at saken skal fram i lyset, jo sterkere blir rollen som aktør. Da står den ene maktaktøren i samfunnet mot den andre.

I noen tilfeller kan journalistene være så ivrige at de kan bli beskyldt for å drive kampanjejournalistikk, fordi de fortsetter å skrive om saken med kun én vinkling. Da får man diskusjonen om mediene skal bruke makten sin til å engasjere seg i en sak og bidra til at den settes på dagsordenen i samfunnsdebatten, eller om de kun skal være en objektiv observatør som nøytralt belyser flere sider av en sak.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Annika Byrde

Journalistikkens framstillingsmakt

Nyhetskriterier er et verktøy for praktisk journalistikk. Nyheter som har sterke elementer av aktualitet, konflikt og nærhet, og som handler om elitepersoner eller elitenasjoner, har større mulighet for å få journalistisk omtale enn saker som ikke oppfyller disse kriteriene.

På samme måte vil saker som omhandler enkeltpersoner og mye følelser, og som handler om den lille mannens kamp mot systemet, ha større mulighet for å bli omtalt enn saker som ikke har disse elementene.

Makten til å framstille verden på denne typisk journalistiske måten, kaller vi for journalistikkens framstillingsmakt. Som lyttere, seere og lesere må vi alltid vurdere kritisk den informasjonen vi får gjennom journalistikken. Hvorfor har journalisten valgt akkurat denne vinklingen? Kunne journalisten ha intervjuet andre kilder som hadde andre opplysninger? Hva er utelatt i saken slik den blir framstilt?

Det er ikke alltid situasjonen er like oversiktlig som når den lokale journalisten forsøker å finne ut av hvorfor tilbudet på stedets pleiehjem er dårlig. Når man for eksempel forsøker å finne ut av hvordan penger flytter seg i en global verdensøkonomi, kan det kreve veldig mye arbeid å finne ut av hvordan ting henger sammen. I slike store saker samarbeider gjerne flere mediehus.

Våren 2016 fikk vi et eksempel på et slikt samarbeid i avsløringen av det som ble omtalt som Panama-papirene. I Norge var det Aftenposten som deltok i det internasjonale samarbeidet. Det involverte 376 journalister som gikk gjennom 11 millioner dokumenter. Målet var å avsløre hvordan ulike internasjonale banker og advokatfirmaer solgte hemmelighold til politikere, kriminelle, milliardærer, idrettsstjerner og vanlige folk som ønsket å plassere pengene sine slik at de ikke var nødt til å betale skatt.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Ørn E. Borgen

I Norge kom det fram at DNB-kontoret i Luxemburg hjalp norske kunder med å skjule pengene, mens de fotballinteresserte kunne lese at også fotballspilleren Messi forsøkte å skjule formuen sin da han ble bedrageritiltalt av spanske myndigheter.

Det internasjonale samarbeidet mellom 600 gravejournalister har vist seg å være en suksess. Høsten 2021 kom nye avsløringer som viste at 35 nåværende og tidligere statsledere, mer enn 300 politikere og offentlige tjenestemenn og 130 dollarmilliardærer har plassert penger eller drevet forretningsvirksomhet i såkalte skatteparadis. Blant dem som ble avslørt, var kong Abdullah II av Jordan, presidentene i Ukraina, Kenya og Ecuador og den tsjekkiske statsministeren Andrej Babiš.

Historien om Panama-papirene forteller oss at det selvsagt ikke er slik at det kun er myndigheter som har makt i et samfunn. Kommersielle selskaper har også makt. Denne økonomiske makten er det også en del av pressens samfunnsoppdrag å undersøke. Det kan være vanskelig, for mens offentlighetsloven gir pressen rett til innsyn i hva myndighetene bestemmer, kan private selskaper hindre innsyn og beskytte seg mot kritikk. Selskaper kan for eksempel si at de ikke vil avsløre forretningshemmeligheter, eller at det de gjør, ikke er noe som angår offentligheten.

Religiøse menigheter kan også ønske å skjule det de holder på med, det samme gjelder politiske og ideologiske organisasjoner. Dette er grupperinger i samfunnet som har kulturell eller ideologisk makt.

Et eksempel på kritisk journalistikk av praksisen i religiøse forsamlinger er Fædrelandsvennens artikkelserie om trossamfunnet Jehovas vitner. Her avslører gravejournalister at trossamfunnet svikter overgrepsutsatte barn og ofre for seksuelle overgrep, siden Jehovas vitner praktiserer en regel om at det alltid må være to vitner som bekrefter offerets framstilling.