Mediekommentar av Sven Egil Omdal
Rutinen er blitt kjedsommelig. Et eller annet sted i Europa tar en ny gruppering islamfiendtlige innvandringsmotstandere til gatene med flagg eller uniformer. Kort tid senere står Ronny Alte fram som talsmann for en norsk avlegger. Så blir det stor ståhei i noen uker før bevegelsen splittes og Ronny Alte sparkes ut. De varslete massedemonstrasjonene skrumper til en håndfull stakkarslige typer med norske flagg og tafatte rop om at de er Folket. Ofte på plasser og torg så store at de ser ekstra få ut.
Det skjedde med Norwegian Defence League, en avlegger av English Defence League. Det skjedde med norske Pegida, avlegger av tyske Patriotische Europäer gegen die Islamisierung des Abendlandes. Og det skjedde med Soldiers of Odin Norway, en avlegger av finske Soldiers of Odin (av en eller annen grunn er ikke norske nasjonalister så opptatt av å verne om det norske språket, og det ser ikke ut til at finske nasjonalister er så opptatt av det finske).
I løpet av odinsoldatenes 15 minutter i rampelyset fikk de store oppslag i lokalaviser over hele landet og ble gjenstand for betydelig interesse i riksmediene. De fleste artiklene og tv-innslagene omfattet påfallende like bilder av en gjeng bortvendte menn med svarte hettegensere, tatt i kveldsmørket.
Selv om de selvoppnevnte beskytterne av den offentlige ro og orden hadde tatt til gatene for å påvirke politikken, fikk de lov til å være anonyme. Pressen respekterte at folk som vil forby niqab, selv fikk skjerme ansiktene. Dermed kunne publikum heller ikke sjekke om det var de samme folkene som dro fra by til by og utga seg for å være lokale, om de var Tordenskjolds soldater like mye som de var Odins.
Faktasjekken ble som oftest utført i ettertid. Ronny Alte og de andre såkalte talsmennene for ”bevegelsen” fikk uhindret si ting som ville blitt avslørt som bløff eller feilinformasjon av det enkleste søk i arkivene. Alte rakk akkurat et stort og påfallende ukritisk intervju i Aftenposten før han ble sparket ut, og Steffen Larsen, Odins neste løytnant, kunne stå fram i VG. Der hadde journalisten heldigvis gjort hjemmeleksen og strippet ham raskt for alle lånte fjær. Da Larsen bedyret at ingen kriminelle får være med i Odins soldater, ble han konfrontert med hvor ofte han selv forekommer i domsregisteret. Da han sa at alt slikt er historie, konfronterte journalisten ham med hvor fersk den siste dommen er.
Journalister går fort i baklås når noen forteller oss at det er lov å vurdere konsekvensen av å gjøre ting større enn de er. Det ligger i fagets DNA at vi trekkes mot det kontroversielle, og derfor foretrekker den minste uenighet framfor den største enighet.
Vi nekter å innse at denne mekanismen er kjent også for dem som vil framstå langt mektigere enn de i virkeligheten er. De spiller på vår ukritiske dragning mot dramatikken, spesielt den visuelle.Derfor sender de ikke innlegg om at gatene må bli tryggere. De kjøper inn uniformer, venter til det blir mørkt og ringer redaksjonen. Når fotografen kommer, setter de som forutsetning at de ikke skal bli identifisert – og deprimerende nok går journalistene med på kravet. Vi tar regi der vi burde tatt kontroll.
Hadde journalistene begynt med å sjekke identiteten, ville de raskt oppdaget at det var «the usual suspects» som nå hadde fått hettegensere. Odins soldater var bare nok et salgsframstøt fra en liten gruppe importører av utenlandsk fremmedhat.
Historien til Norwegian Defence League og norske Pegida burde talt for en mer forsiktig tilnærming enn store oppslag om et nytt, landsdekkende borgervern. Det er synd å si det, men nok engang spilte norsk presse de kortene Ronny Alte og hans ytterst få medsammensvorne ga oss.