Tegneserier

De første seriene var striper i aviser på 1890-tallet. Teksten stod den gang gjerne i et felt under tegningene. I serieheftene som dukket opp på 1930-tallet, fikk tegneseriene et avansert sett med virkemidler for å skape gode fortellinger.

Det var i USA de første seriene ble gitt ut, men etter hvert kom de europeiske landene etter. Særlig i Belgia og Frankrike oppstod det tidlig en tradisjon for å fortelle lengre historier i seriealbum. I Japan utviklet man en egen serietype kalt manga, som også er blitt populær i den vestlige verden.

I Norge har vi flere kjente og dyktige serieskapere, som også får publisert seriene sine i utlandet. Frode Øverli (Pondus) og Lise Myhre (Nemi) er to av disse.

Et mangfold av serier

I dag fins det mange ulike typer tegneserier, både på papir og på nett.

• Den mest vanlige formen er kanskje avisstripen, en avsluttet, humoristisk minihistorie med faste figurer.
• I heftene kan serieskaperne fortelle lengre historier over flere sider.
• Tegneserienes mest virkningsfulle uttrykk er i albumene, der historien kan strekke seg over flere hundre sider.

Serietegnerne bruker i stor grad filmatiske virkemidler når de lager rutene og sidene. De utnytter velkjente prinsipp for bildeutsnitt, perspektiv, kontraster osv. for å gjøre fortellingene attraktive og spennende. Boblespråket kan også varieres i stor grad for å gi uttrykk for ulike følelser og måter å kommunisere på.

I dag ser en gjerne på tegneserier som relativt uskyldige, men slik har det ikke alltid vært. På 1950-tallet oppstod det moralsk panikk i den vestlige verden, og både psykologer og andre fagfolk påstod at tegneserielesning kunne få forferdelige konsekvenser for barn og unge. De store serieforlagene i USA måtte lage et eget sett med selvpålagte begrensninger for innhold og uttrykk. På 1970-tallet kom så motreaksjonen i form av undergrunnsblad med sterke skrekk- og sex-serier.