Den retusjerte sannheten
"Jeg står opp, tar på meg klærne (som jeg for øvrig har funnet frem dagen før), så tar jeg såkalte outfitbilder. Deretter blar jeg gjennom bildene, plukker selvfølgelig ut de fineste og redigerer gjerne litt lys så jeg får litt solskinn i håret, og vips, så har jeg et blogginnlegg – tok meg bare et par timer. Jeg er til tider like jålete og forfengelig som menneskene i barokktiden. Barokkstilen var overdrevet, og det skulle være så mye pomp og prakt som mulig. Denne typen stil kan du finne igjen på de største bloggene. Jeg er ikke av de verste, altså. Men likevel: Må man virkelig stå opp to timer tidligere for å skape et glansbilde av seg selv? Er det dette som gir lesere? Bloggsjangeren har aldri vært så sterkt preget av forfengelighet, og til tider falskhet, som nå.
En blogg er en slags offentlig dagbok, og det er så å si et sjangerkrav at bloggerne skal fremstille seg som perfekte hele tiden. De store toppbloggerne ser ut til å leve på en rosa sky, og jeg blir selvsagt påvirket når jeg ser bildene deres og leser det de skriver. Jeg er ikke den eneste. Det er tydelig at bloggverdenen preger hverdagen til mange unge jenter i stor grad, for det finnes tolvåringer som kler seg akkurat som de eldre toppbloggerne.
Da jeg var tolv år, gikk ikke jeg i høye hæler og en 8000-kroners ytterjakke. Hah, nei, da gikk jeg i hjemmestrikkede gensere som var laget av restegarn i alle mulige farger, og et par sko som jeg hadde arvet av familievennen til mamma, som ikke kan beskyldes for å være den mest "trendy". Men det var helt greit, jeg brydde meg ikke om hva andre syntes, og tok absolutt ikke hundre bilder av meg selv hver dag. Ting har forandret seg, det er sikkert og visst! Vi oppfører oss nesten som adelige i barokktiden og ville helst bare stått i et rom fullt av speil og vist oss frem hele tiden. Jeg synes at forfengeligheten har tatt helt overhånd når bloggere med flere titusener av lesere stapper kroppen sin full av botox både her og der og poserer stolt og lettkledd foran sine lesere. Disse bloggerne oppfattes som forbilder av unge jenter, og de unge kan lett få et forvrengt bilde av hvordan virkeligheten "burde være".
Den offentlige dagboken er en sjanger som sprer seg som ild i tørt gress. Flere og flere henger seg på og går inn i bloggverdenen, som ser ut til å ha blitt et eget lite univers. En tanke, noen bilder, noen få tastetrykk. Publiser. Vips, så har du skrevet i en dagbok som hele verden kan lese. På nettet finner du blogger som handler om alt fra livet som småbarnsmor til mote og kampen mot en sykdom. Temaene er ufattelig mange, men målet er det samme når bloggskriverne legger fingrene på tastaturet: De vil nå ut til deg og meg. Alle bloggerne vil få respons på sine tanker og meninger og – selvfølgelig – de flotte bildene de legger ut av seg selv.
Også jeg har kastet meg på den store bloggbølgen og har surfet på den i snart fem år. Jeg blogger nå som de fleste rosabloggere – om alt og ingenting. Men i hovedsak legger jeg ut tanker og meninger, fotografier og outfits, da mote er en av mine store interesser. Det er sunt å dele meninger, og bloggportalen gir en fin mulighet til å uttrykke seg, motta konstruktiv kritikk på arbeid man gjør, og til å eksponere seg på en god måte. Her bestemmer man nemlig helt selv hvordan man vil fremstille seg selv.
De som virkelig skiller seg ut blant bloggere, er de såkalte rosabloggerne. De kan virke overfladiske på mange, med fokus på makeup, altfor dyre designerklær og innlegg uten mål og mening. Det er likevel disse som har flest lesere til daglig. Toppbloggerne kler seg i flotte, gjerne dyre og sponsede klær og ser i utgangspunktet perfekte ut. Men er livet til disse bloggerne så glansfullt som det kan se ut som? Jeg som blogger selv, vet hvor stort presset er om å fremstille seg selv på en best mulig måte. Ingen får se de svære vannblemmene og gnagsårene som oppstår når man går i tolv centimeter høye hæler for å få lange og lekre bein. Ingen får vite at den stramme hårextensionen man så fint har gjemt under sitt tynne hår, klør noe vanvittig, ingen får se løsvippene som har drysset i øyelokket. Hverdagen er aldri perfekt, men man pynter på virkeligheten og later som om virkeligheten er det glansbildet av seg selv som man viser frem til andre.
For en rosablogger er det nærmest et must å se bra ut og å inspirere andre, for det er slik man skaffer seg flere og flere "følgere" og klatrer oppover på bloggerrangstigen. Med følgerne kommer også sponsorene, og for rosabloggerne er det uhyre viktig å få de beste sponsorene og tjene gode penger på hobbyen sin. Slik får de nemlig råd til de råeste designerproduktene, slik kan de se best mulig ut med de lekreste neglene og vippene og skrive masse positivt om livet generelt. De mest populære rosabloggerne får tilsendt flotte og gratis klær og skjønnhetsprodukter fra reklamebedrifter like ofte som vanlige dødelige får reklame i posten. Som takk for gavene skriver de selvfølgelig en såkalt anmeldelse og sørger for å anbefale produktene på det sterkeste og legger ut noen før-og-etter-bilder ingen kan se noen forskjell på.
Rosabloggere opplever noen dilemmaer i livet, de også: Hvis de for eksempel står opp om morgenen og ser at spraytanen de sprayet på seg kvelden før, ble altfor mørk, hva skjer da? Da blir det jo et innlegg uten bilder da, og det er krise fordi man skuffer leserne sine. Mange rosabloggere setter hele livet på vent for bloggen for man skal jo "bare gjøre ferdig dette ene innlegget". Avtaler utsettes eller avlyses, for bloggen kommer aller først. Man må jo være trofast mot alle de leserne som gjør at man kan livnære seg av bloggen! Uten leserne vil man jo ikke klare å få disse dyre designerklærne, og man vil ikke kunne dra på kafé med venninner hver dag. Og uten kaféturer, ingen blogginnlegg, for da gjør man jo ingenting ...
Leserne av rosabloggene blir "kjent" med mennesker med en hverdag som virker mer idyllisk enn Askepott sitt liv på slottet. Bloggene gir leserne mulighet til å drømme seg vekk i en eventyrverden uten like, og mer: De får også ta del i denne verdenen – ved å skrive i kommentarfeltet. Som blogger får man gjerne haugevis av solstråler skinnende ned i kommentarfeltet, det er ingen hemmelighet, og mange av leserne ville nok ofret mye for å få møte bloggeren. Men alle disse leserne som ser ut til å digge bloggeren, kan også plutselig finne på å skrive en anonym kommentar med et forferdelig budskap! Dette tærer på selvfølelsen fordi det avslører at leserne slett ikke er så trofaste som man ønsker å tro. Man må selvsagt regne med at det også kommer kritikk når man eksponerer seg selv på nettet på en slik måte, og klikkmobbing er lettere enn noen gang. Men negative kommentarer oppleves likevel gjerne som lyn fra klar himmel, og bom, så er det kun denne negative kommentaren man husker. Den 17-årige bloggeren Voe er et kjent eksempel på en som virkelig fikk kjenne på hva nettmobbing er. En periode sluttet hun helt å blogge, hun orket ikke mer netthets.
Jeg får stadig kommentarer på bloggen min som "Morsomt innlegg og kjempefin design på bloggen din også, forresten! Besøke min blogg?". Det er jo falskhet til de grader! Det virker som om mange er først og fremst opptatt av å få flere lesere til sin egen blogg, de ser på kommentarfeltene bare som en gyllen mulighet for egenreklame. Er bloggverdenen blitt en stor portal av falskhet der alle bare har ett ønske, nemlig å stige høyere på blogglistene og få gratis produkter sendt i posten? Man føler seg sikkert litt viktig når man har en blogg som leses av andre, og det er nok en viktig grunn til at det i dag finnes flere bloggere enn det finnes retusjert reklame i media. Og så er det blitt like lett å lage en blogg som det er å kneppe igjen bukseknappen. Men nå ser jeg meg nødt til å avslutte dette innlegget, jeg skal tross alt redigere ferdig outfitbildene jeg tok på morgenen."