Hopp til innhold

Fagartikkel

Familien i norrøne og moderne tekster

En likhet mellom den norrøne litteraturen og samtidstekster er at familien spiller en viktig rolle. Hva kan sammenligning av eldre og nyere tekster si oss om temaet? Her skal vi gå i dybden på familietemaet i litteraturen fra norrøn tid og i moderne tekster.

LK20

Før du starter lesinga av denne teksten, kan det være greit å få avklart de tre begrepene "familie", "ætt" og "slekt":

Familie viser til ei avgrensa gruppe nære slektninger – ofte de vi bor sammen med. I Vesten er det for eksempel vanligst å bo sammen i kjernefamilier (foreldre og barn).

Ætt viser til noe større enn familien. Ifølge Store norske leksikon betyr ordet "slekt" eller "slektsgruppe". Orda ætt og slekt betyr altså stort sett det samme. Vi kan si at vi stammer fra ei ætt eller er i slekt med en kjent person. Ordet ætt var et vanlig begrep i norsk middelalder, og vi bruker det ofte når vi snakker om slekt i vikingtida.

Ættesagaene

Vi skal først gå inn på hvordan familien blir framstilt i ættesagaene. Ættesagaene har blitt overlevert muntlig i mange år, og handlinga er fra like før og etter år 1000.

Ættesagaene er riktignok islandske, men de forteller om landnåmstida. Det vil si den perioden nordmenn bosatte seg på Island. Det må derfor være riktig å si at historiene også karakteriserer det norske familielivet. Hva forteller disse ættesagaene om norrønt familie- og ætteliv?

Storfamilien

De islandske ættesagaene forteller oss at storfamilien spilte en mye større rolle enn den gjør i dag. Vanligvis bodde besteforeldre, barn og barnebarn sammen på en gård. Alle hjalp til med drifta, og mannen var storfamiliens overhode. En av de viktigste verdiene i samfunnet var å være lojal mot slekta di. Det gjaldt ikke bare mor og far, men også kusiner, fettere og onkler.

Ætta signaliserer status

Om du har lest en ættesaga, vil du legge merke til at alle de viktigste personene blir introdusert med et slektstre. Sagaens opplysninger om slekt skal sette personene i sagaene i sammenheng. Dessuten forteller slekta hva slags sosial status personene hadde. Om faren var en mektig mann, har sønnen store sko å fylle. Det forventes at han gjør sitt for at ættas ære ikke skal gå tapt.

I Sagaen om Floafolket er det for eksempel Torgils som er hovedpersonen, men han blir ikke introdusert før i kapittel 10. Kapittel 1–9 forteller om ætta hans tre generasjoner tilbake. Motivet er å vise at Torgils stammer fra ei ærefull slekt.

Individet og ætta

Først og fremst viser sagaene at ætta var viktigere enn individet. Om et individ gjorde noe godt, fikk hele slekta ære. Det samme skjedde om en gjorde noe skamfullt: Da hadde du ikke bare vanæret deg selv, men brakt skam over hele slekta.

Samtidig har individet stor plass i ættesagaene. De største mennene har fått egne sagaer oppkalt etter seg. Mange av de største konfliktene i sagaene er konflikter mellom enkeltpersoner. Ættas rolle i disse konfliktene er først og fremst at de er trofaste alliansepartnere om det skulle oppstå en konflikt. Om du sto i fare for å miste livet, kunne du alltid stole på at broren din stilte opp.

Men også venner kunne stille opp i konflikter. Sagaene viser oss at vel så ofte som ætta, så var det venner heltene vendte seg til for hjelp.

Ætta i Sagaen om Gunnlaug Ormstunge

Sagaen om Gunnlaug Ormstunge er en historie om hvordan helten, Gunnlaug, reiser rundt i Europa på jakt etter ære og kjemper for livet mot motstanderen Ravn om den vakre kvinnen Helgas gunst. Sagaen gir oss også innblikk i den rollen ætta spiller for individet. Blant annet nekter Illuge, Gunnlaugs far, sin sønn å reise ut i viking før han er blitt voksen. Han kjenner sin sønn godt og er redd han vil gjøre skam på ætta med sin voldsomme atferd og sine provoserende utsagn. Slik viser sagaen en far som aktivt deltar i barneoppdragelsen og passer på slektas ære.

Å sette ut barn

Men sagaen forteller også om et fenomen som de fleste av oss vil oppleve som svært brutal oppførsel mot egen familie. Torstein, en av de mektige mennene i sagaen, har en drøm i starten av sagaen. Vikingene var overtroiske og trodde drømmer spådde framtida. Drømmen handler om ei ung jente som forårsaker død. Torstein får drømmen tolka av en nordmann som mener at denne jenta er barnet Torsteins gravide kone har i magen.

Torstein sier da til sin gravide kone:

Det er jo så, at du er med barn; føder du et jentebarn, da skal du sette det ut; men er det en gutt, skal du fø det opp». Det var skikk dengang, da hele landet var hedensk, at fattige menn, som hadde mange å syte for, satte barnene ut (Kent, 1928).

Hva betyr det egentlig "å sette et barn ut"? Vi kan vel på mange måter kalle det vikingtidas svar på abort. Om familien ikke hadde nok mat, eller fikk et vanskapt barn, hendte det at de la det ut i skogen for å dø. I dag ville vi karakterisert handlinga som hjerterå. Fortelleren av Sagaen om Gunnlaug Ormstunge skriver at det var skikk, men også at det "gjaldt likevel alltid for ille gjort". Historien viser oss likevel at vikingene hadde et annet menneskesyn enn vi har i dag.

Ætta i Egilssoga

Egilssoga er blant de aller mest kjente historiene fra norrøn tid. Årsaken er at helten selv, Egil, er en karakter som langt fra er endimensjonal. Han beskrives som veldig aggressiv, stygg og uten kontroll på temperamentet sitt.

Men sagaen forteller også om Egils nære forhold til sine barn. Da sønnen hans, Bodvar, dør, går han til sengs og nekter å spise eller drikke. Den eneste som får kontakt med ham, er dattera Torgerd. Hun legger seg på soverommet hans. Egil sier til henne: "Er det å vente at jeg livet orke med en slik sorg"? (Larsen, s. 1989, s. 195). Torgerd får faren til å drikke og spør ham om å lage et kvad etter Bodvar. I løpet av kvadet snakker Egil seg gjennom sorgen og orker å leve videre.

Sagaen viser oss slik at det i vikingtida, selv for de tøffeste heltene, var rom for sorg og store følelser for familien.

Den industrielle revolusjon river opp storfamilien

Hvis vi skal peke ut en hendelse i historien som hadde store konsekvenser for familielivet, er det den industrielle revolusjon. Denne kom til Norge på slutten av 1800-tallet. Overgangen førte til at mange flytta inn til byene for å ta seg arbeid. Den tradisjonelle storfamilien med tre generasjoner i ett og samme hus ble mindre vanlig. I tillegg førte revolusjonen til ei viktig endring: Nå kunne individet i større grad være "sin egen lykkes smed". Tidligere var individets innsats en del av et større kollektiv med samme mål: Å skaffe føde til familien. Nå kunne individet flytte bort og søke lykka på egen hånd.

En konsekvens av denne urbaniseringa er en overgang fra storfamilien til kjernefamilien. Professor i litteratur, Janne Stigen Drangsholt, beskriver det slik:

Det var i løpet av den industrielle revolusjonen at organiseringen av familiestrukturen gikk fra å inkludere mange slektninger i form av en «storfamilie» til bare å gjelde foreldre og barn, eller den såkalte «kjernefamilien». Det vil si at kjernefamilien er en av det moderne industrisamfunnets byggesteiner, som både sikrer at man har tilgang på arbeidskraft, og at individet selv har et sosialt og økonomisk sikringsnett. (Drangsholt, 2019)

Spørsmålet blir da: Hvordan skildres familielivet i moderne tekster? Her skal vi prøve å svare på spørsmålet ved å gå gjennom fire skjønnlitterære verk og en TV-serie.

Legg merke til mens du leser: Kan vi svare på hvordan familielivet skildres ved å se på bare fem verk?

Nei, egentlig ikke. Men vi prøver å peke på en tendens. Tenk over underveis: Har jeg sett eller lest framstillinger av familielivet som er helt ulike disse fem?

Familielivet i Skam

Første episode av TV-serien Skam kom ut i 2015. Serien handler om norske ungdommer og ble en av NRKs største suksesser noensinne.

Det påfallende med serien er at den nesten ikke handler om familieliv i det hele tatt. Nesten all handlinga handler om relasjonene mellom ungdommene. Men felles for flere av hovedpersonene i SKAM er at de kommer fra oppløste eller dysfunksjonelle familier. De har deprimerte/rusavhengige mødre eller ikke-tilstedeværende fedre. Unntaket er siste sesong, som viser Sana som kommer fra et trygt og velfungerende hjem.

En av de få innblikkene vi får i karakteren Vildes liv med familien, er en rørende episode der Vilde må opptre som den voksne i familien, som for øvrig bare består av henne og moren.

Familielivet i Karl Ove Knausgårds Min kamp

Et hovedtema i Norges mest kjente forfatterskap de siste åra har vært et far- og sønn-forhold. Karl Ove Knausgård er blitt internasjonalt kjent for sin seksbinds-serie Min kamp. Serien er kompleks og har mange temaer, men sentralt i alle verka er hovedpersonens følelser for sin egen far.

Karl Ove, både forfatter og hovedperson, tørster etter sin autoritære og distanserte fars anerkjennelse. Men denne får han aldri. Han både elsker, frykter og hater sin egen far. De ambivalente følelsene kommer for eksempel til overflaten i bind 4. Faren skal flytte sammen med sin nye kjæreste, og den ellers uinteresserte faren tar på Karl Ove, noe som utløser sterke følelser:

-Vi holder kontakten, sa han.
Så la han hånden på skulderen min.
Det hadde han aldri gjort før.
Øynene mine ble blanke, og jeg så ned. Han tok hånden til seg, kløv opp i førersetet, startet motoren og kjørte sakte nedover bakken.
Likte han meg?
Kunne det være mulig?
(Knausgård, 2010, s. 137)

Yahya Hassan og familien

Også en av Danmarks mest kjente forfattere har hatt egen far som hovedtema. Yahya Hassan vokste opp i et hjem der barna ble fysisk straffa om de gjorde noe galt. Han endte opp med å skrive dikt om forholdene i hjemmet. Dikta er skrevet i en aggressiv tone, alle med store bokstaver. Hassan tok sitt eget liv i 2020.

Helga Flatland

Ein moderne familie het Helga Flatlands roman som kom ut i 2017. Hva viser romanen at kjennetegner "en moderne familie"?

Oppstarten er i hvert fall idyllisk: Mor og far inviterer alle sine tre voksne barn til 70-års feiring i Italia. Men idyllen brister da de to forteller barna at de skal skilles. Romanen handler om hvordan de tre barna reagerer på ulike måter på skilsmissen. Felles for dem alle er, at selv om de er voksne, så går skilsmissen voldsomt inn på dem. De opplever at det som alltid har vært et trygt ankerfeste i en ellers kaotisk verden, er i ferd med å løsne.

Er det dette som karakteriserer den moderne familien – oppløsningstendenser?

Diskuter:

Mener dere at ordet "oppløsningstendenser" er riktig ord for å karakterisere den moderne familien? Klarer dere å finne andre ord dere mener kan brukes?

Vigdis Hjorth om familielivet

"Vigdis Hjorth og Helga Hjorth, et ekte familiehelvete", skrev Dagbladet på sine nettsider 9. august 2017 (Hvidsten, 2017). Bakgrunnen var at Vigdis Hjorth hadde skrevet en roman der hovedpersonen Bergljot, etter flere års taushet, forteller familien at faren misbrukte henne da hun var liten.

Hvordan kan en roman, altså fiksjon, utløse virkelige familiefeider? Bakgrunnen var at Vigdis Hjorth i intervjuer uttalte at hun bygde på egne erfaringer. Samtidig understreket hun at boka var en roman og fortalte ikke hvilke erfaringer fra privatlivet hun brukte i boka. Men familien hennes følte seg i hvert fall truffet, og Helga Hjort svarte med å skrive en roman der hun fortalte familiehistorien på sin måte.

Ulike tider, ulike mål

Det går ikke an å sammenligne sagaer og moderne tekster uten å komme inn på disse to momentene:

Hvilket mål har forfatterne?

Målet til mange moderne forfattere kan være å skildre hvor stor påvirkning familien har på individet. Karl Ove Knausgård skildrer hvordan han fortsatt, etter farens død, kan få angst og tro at faren er i rommet. Bergljot i Hjorts roman tenker ikke på annet enn familiefeiden. Forfatterne viser slik hvordan vanskelige relasjoner mellom barn, søsken og foreldre påvirker psyken til hovedpersonene deres.

Dette var langt fra sagaforfatternes mål. De ville skrive ned historiene om de store mennene som var med på å bosette Island rundt år 1000. Målet var å skape realistiske og troverdige tekster, samtidig som de skulle gi sagahelten et godt ettermæle. De var altså ikke interessert i hvordan en fars truende oppførsel kunne skade sinnet til en liten gutt. Hadde en viking lest Min Kamp, hadde han nok syntes Karl Ove Knausgård var en feiging som langt fra fortjente noen høy posisjon i samfunnet.

Hvilken synsvinkel bruker forfatteren?

Sagaene er fortalt av en autoral forteller som ikke går inn i tankene til personene i historien. Vi vet ikke hva Gunnlaug tenker når han er i konflikt med sin far om ferdagods som 15-åring. Vi vet heller ikke hva Torgrim tenker da stesønnen hans Torgils i Sagaen om Floafolket dreper en hest som syvåring. Sagaen sier kort at Torgrim sender Torgils bort med ordene "”Ikke har vi to samme sinn,” sa Torgrim, ”reis nå til Loft, vennen din, for vi vil ikke ha samme lynne” (Bliksrud, 2014)."

De moderne forfatterne bruker oftest en personal forteller. Vi får full tilgang til tankene til hovedpersonene. Dette er jo en naturlig konsekvens av det målet forfatterne har: Når de vil vise oss hvordan familielivet påvirker individet, må vi få tilgang til personenes indre liv.

Oppsummert: Familien i historien før og nå

Vi har gått gjennom fem tekster som skal vise hvordan familien blir behandla som tema i litteraturen i dag. Ingen av disse tekstene kan sies å være god reklame for kjernefamilien. Betyr det at den moderne kjernefamilien ikke er et godt sted å være? Eller har vi bare valgt tekster som tilfeldigvis skriver om dårlige erfaringer? Det finnes kanskje uendelig mye litteratur og andre medier som framstiller familien som den trygge basen?

Tenk over: Har du lest bøker, sett filmer eller TV-serier som framstiller familien på en positiv måte?

Uansett kan vi konkludere med å si at:

  • Både ættesagaer og moderne tekster viser at slekt og familie er viktig for individet: I ættesagaen er de allierte og forsvarere av ære og status, mens de i moderne tekster heller viser hvilken negativ påvirkning et dårlig familieliv har på individet.
  • En forskjell mellom ættesagaene og de moderne tekstene er at slekta er viktigere for sagaheltene enn for karakterer fra samtidas fiksjon. I moderne tekster hører vi først og fremst om kjernefamilien.
  • En annen viktig forskjell er at moderne tekster handler mer om karakterenes følelser for familien sin. I sagatekstene spiller følelsene en mindre rolle. Det viktigste er hvordan individet skal forsvare familiens ære og hevne urett.
  • Til tross for lite fokus på følelser i ættesagaene gir de plass for den sorgen en far føler på når han mister et barn. Fortelleren dveler ved øyeblikket og lar sorgen komme til uttrykk gjennom replikker og kvad. I moderne tekster blir sorg ofte formidla gjennom tankereferat fra en personal forteller.

Kanskje kan konklusjonen bli at slekt og familie er et tidløst tema – uavhengig av om de er en trygg allianse i krigstid på Island eller en kjernefamilie i oppbrudd på 2000-tallet?

Kilder

Drangsholt, J (2019). Fenger familien fortsatt? fra Aftenposten innsikt (7), 2019. Henta fra http://www.aftenposteninnsikt.no/kulturtrender/fenger-familien-fortsatt.

Hvidsten, S. (2017. 9. august). Et ekte familiehelvet. Dagbladet. Henta fra https://www.dagbladet.no/kultur/et-ekte-familiehelvete/68578175

Knausgård, K.O. (2010). Min kamp 4. Oslo: Oktober.

Norrøn saga 1: Egil Skallagrimsson (1989, J. Larsen. Overs.). Oslo: Aschehoug. Henta fra http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081504032.

Sagaen om Floafolket (2014, Bliksrud, A. Overs.). Oslo: Saga forlag AS.

Sagaen om Gunnlaug Ormstunge (1928, Kent, C. Overs.). Oslo: Aschehoug. Henta fra https://ndla.no/en/subjects/subject:19/topic:1:186579/topic:1:47954/resource:1:138926?filters=urn:filter:f3d2143b-66e3-428c-89ca-72c1abc659ea

Sist oppdatert 06.11.2020
Skrevet av Åsa Abusland

Læringsressurser

Familien i litteraturen