Hopp til innhold

Veiledning

Modelltekst: Familien i litteraturen

LK20

Oppgaven:

Familien er et tema som går igjen i litteraturen. Skriv en fagartikkel der du drøfter hvordan familietemaet blir behandla i moderne tekster. Du velger selv hvilke tekster du vil skrive om, men for å få bredde i svaret ditt, bør du ha minst tre ulike tekster.

Kommentar: Du skal vise kunnskap om familien som tema i litteraturen. Sammenlikn tekstene og vis hvordan de forholder seg til sin egen samtid (kontekst). Skriv om både form og innhold.

Familien – det perfekte utstillingsvinduet

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelige på sin egen måte. (Leo Tolstoj)

Et evig tema i litteraturen er familien. Akkurat som i tilfellet med kjærlighet, hevn, ære og døden, er familien et tema som aldri går ut på dato. Stort sett er det jo slik at vi alle er født inn i en familie. Men hvordan framstilles egentlig denne familien i moderne tekster? Er det fryd og gammen, hyggelige søndagsmiddager og fredelige konversasjoner om viktige temaer – eller er det konflikt, skam og hevn?

Framstillingene er antakelig minst like mangfoldige som typer familier som fins. I gamle dager bodde besteforeldre, foreldre og barn ofte under samme tak i en storfamilie. I moderne tid har det vært vanligst at kjernefamilien – med mor, far og barn – bor sammen. I dag har vi i tillegg familier med én forelder og barn, to foreldre av samme kjønn og steforeldre. Ja, det finnes til og med barn som har fire foreldre. I alle typer familier fins det kjærlighet, konflikter og hendelser som kan inspirere en forfatter til å skrive, og som vi alle kan kjenne oss mer eller mindre igjen i.

En forfatter som har skrevet mye om egen familie, er Karl Ove Knausgård. I 2009 kom Min kamp 1 ut, ei bok som ble en kjempesuksess. I dag er Knausgård en litterær superstjerne. Romanens hovedperson heter Karl Ove, så selv om boka er definert som en roman, så er det ingen tvil om at boka er selvbiografisk. Det har Knausgård heller ikke lagt skjul på. Karl Ove vokste opp i en kjernefamilie, men da han var ungdom, ble foreldrene skilt. Faren går langsomt til grunne, blir tungt alkoholisert, og mot slutten av livet flytter han tilbake til mora si og dør i huset hennes. Karl Ove har synsvinkelen i romanen, og vi leser om hvordan han og broren prøver å rydde opp i det forferdelige rotet faren har etterlatt seg. Innsikt i hovedpersonens forhold til faren får vi gjennom Karl Oves stadige tilbakeblikk. Disse viser at han hele tida ønsker farens anerkjennelse, men i stedet møter han en uinteressert og fraværende far.

Et eksempel på denne manglende interessen viser seg i scenen der faren flytter fra hjemmet. Den unge Karl Ove er vitne til at en bakfull far pakker sammen sakene sine. Underveis tenker han om faren:

Han visste ikke navnet på en eneste av kameratene mine, ikke engang Jan Vidar, som jeg hadde gått sammen med i tre år, hadde han fått med seg. Men nå satt han ved siden av Unni og skulle vise seg som en god og fortrolig far. (Knausgård, 2010, s. 136)

Tankereferatet viser en fraværende far som sønnen ser ut til å mislike. Men en senere episode viser at sønnen også har ømme følelser for faren sin. For da faren skal til å reise, sier han «Vi holder kontakten» og tar sønnen på skulderen. Karl Ove reagerer spontant: «Øynene mine ble blanke, og jeg så ned. Han tok hånden til seg, kløv opp i førersetet, startet motoren og kjørte sakte nedover bakken. Likte han meg? Kunne det være mulig?». Både tårene og de to siste spørsmålene viser at Karl Ove har ambivalente følelser for sin fjerne far: Han misliker ham, men samtidig ønsker han så sterkt å bli sett.

Romanen viser slik fram familien som et vanskelig sted å være. Den handler om foreldre som ikke klarer å holde sammen, en fjern far og en sønn som ikke føler seg sett. Det at en moderne norsk roman handler om et skilsmissehjem, speiler den tida den er skrevet i. I Norge ender nesten 40 % av ekteskapene i skilsmisse (SSB, 2021). Mange barn vokser altså opp med foreldre som bor fra hverandre. Denne romanen tematiserer også hvordan det føles for en ung gutt når en av foreldrene gradvis distanserer seg fra ham og er uengasjert i ham.

En annen forfatter som skriver om familien, er Vigdis Hjorth. Romanen Arv og Miljø (2016) handler om jeg-personen Bergljot som i godt voksen alder tar et oppgjør med familien. Hun er vokst opp i en tilsynelatende lykkelig familie, og foreldrene hennes er fortsatt gift og virker ganske perfekte utad. Bergljot sier for eksempel: «Jeg og særlig mine barn har ofte hørt min mor og mine søstre fortelle om hvor hyggelig og harmonisk de har hatt det i Bråteveien og på Hvaler i alle år.» (Hjorth, 2016, s. 196). Men i et arveoppgjør hos advokaten sprekker fasaden, og det er Bergljot som står for det:

Jeg har vært redd min far hele mitt liv, fortsatte jeg. I hvilken grad har jeg ikke skjønt før den søttende desember i år, da han døde. Det skjedde helt fysisk en lettelse i kroppen min. Far har vel fortalt meg, da jeg var mellom fem og sju år og ble utsatt for gjentatte seksuelle overgrep, at hvis jeg fortalte noe, ville far komme i fengsel eller mor dø. (s. 197).

Mora og søstrene til Bergljot reagerer med sinne og nekter å ta inn over seg det Bergljot forteller. De ønsker å bevare den perfekte fasaden, til tross for at romanen viser at mora nok har visst hva som foregikk.

I likhet med Karl Ove Knausgård viser også Vigdis Hjorth at familien utad kan være ei perfekt lykke, men det kan finnes problemer som utenforstående ikke har innsikt i. Hos familien Knausgård er faren en godt likt lærer i lokalmiljøet, men Karl Oves tilbakeblikk viser at den samme mannen terroriserte barna sine med ubegrunna sinne og mistenksomhet. Den samme perfekte fasaden har familien til Bergljot. Men også her bruker forfatteren tilbakeblikk for å vise det grusomme som skjulte seg bak fasaden: Ingen aner at en av døtrene i familien får besøk av faren sin på natta. Nå er det ikke slik at familiefasade er et nytt tema i litteraturen. Henrik Ibsen problematiserte temaet familiefasade i både Et dukkehjem og Gjengangere. Det kan imidlertid virke som at vi på 2000-tallet er like opptatte av å skjule problemer og sette opp en perfekt fasade som folk var tidligere.

Og for et utstillingsvindu vi har fått: Nå kan mor og far legge ut bilder av de vellykka og smilende barna sine på Facebook og Instagram og fortelle at de er «stolte av Hermine som har jobba så hardt og kom inn på jus i Oslo». De kan knipse bilder av glade barn på skitur og badeferie på Mallorca. Men det Knausgård og Hjort viser, er at det bak fasaden kan skjule seg mange hemmeligheter som ikke legges ut i sosiale medier.

Men samtidstekstene våre handler ikke bare om kjernefamilier i oppbrudd. Novella «Vi kan ikke hjelpe alle» (2014) av Ingvild H. Rishøi handler om fattigdom og de konsekvensene det får for en familie. Historien blir fortalt gjennom den kvinnelige jeg-fortelleren som er aleinemor for dattera Alexa. Alexas far, Alex, involverer seg lite i dattera. Han har nettopp glemt bursdagen hennes og er mest opptatt av å henge med nye damer. Jeg-fortelleren er så fattig at hun har problemer med å kjøpe helt nødvendige ting til dattera. Novella viser den fortvilelsen som kan oppstå når man ikke klarer å gi barna sine de godene som de fleste i Norge tar for gitt. Konflikten i novella oppstår da pengene som skulle holde hele helga, må brukes på ny truse fordi dattera tisser på seg:

Alexa tisser på seg når vi kommer til Linderud. Vi skulle gå helt hjem, hun var jo enig i det, det er ingen vits i å bruke penger på fem bussholdeplasser. Men nå er vi bare litt forbi senteret, vi er ikke halvveis en gang. (Rishøi, 2014, s. 271).

Det som de fleste tar som en selvfølge, ei ny truse, blir en utgift som sprenger budsjettet for aleinemora. Mange vil nok tro at dette er et marginalt problem, men FN anslår at nesten 10 % av barn i Norge kan dele Alexas skjebne: De lever under den relative fattigdomsgrensa (FN, 2021).

Men til tross for at jeg-personen i novella er lutfattig og historien er trist, så viser i hvert fall historien et åpent og ærlig forhold mellom mor og datter. Mora innrømmer for dattera at de ikke har råd til ny truse. I tillegg avsluttes novella med at Alexa lener seg mot mora og lukker øynene. Avslutninga viser at trass vanskelige tider, så er det i hvert fall uforbeholden kjærlighet mellom de to. Slik står denne novella i kontrast til romanen til Knausgård og Hjorth. Mens romanene handler om en fraværende eller for pågående far som har en fin fasade, viser novella til Rishøi en fattig fasade, men et kjærlig forhold. En likhet mellom alle tre tekstene er at mora til Alexa, i likhet med familiene i Min kamp 4 og Arv og miljø, lenge prøver å skjule det som er galt. Hun vil helst ikke at noen skal se, eller høre om, fattigdommen deres.

Til spørsmålet om familien beskrives idyllisk eller konfliktfylt, så er svaret – begge deler. Tekstene som handler om det moderne familielivet, tematiserer ofte det vanskelige ved å leve så tett sammen. Det oppstår konflikter mellom foreldre og barn eller mellom barna. Men ofte er det slik at disse konfliktene blir gjemt unna. Foreldre virker svært opptatte av den perfekte fasaden, noe som er viktigere enn å gi barna ekte kjærlighet. Alle tre tekstene viser også at dette går hardest ut over barna. Foreldrene sliter med indre konflikter som de i lengden ikke klarer å skjule for de aller nærmeste. Men om du går inn på Instagram eller Facebook en helt vanlig ettermiddag, så er det jo ikke dette du ser. Kanskje er det nettopp derfor mange forfattere skriver om dette i dag. De ønsker å vise hva som kan skjule seg bak den perfekte fasaden.

Kilder:

FN (2021, 25. februar). Utrydde fattigdom. Henta fra https://www.fn.no/om-fn/fns-baerekraftsmaal/utrydde-fattigdom

Hjorth, Vigdis. (2016). Arv og miljø. Cappelen Damm AS.

Knausgård, K.O. (2010) Min kamp 1. Forlaget Oktober.

Rishøi, I. (2014). Vi kan ikke hjelpe alle. Vinternoveller. Gyldendal.

SSB (2021, 8. mars). Ekteskap og skilsmisser. Henta fra https://www.ssb.no/ekteskap


Sist oppdatert 08.03.2021
Skrevet av Åsa Abusland

Læringsressurser

Familien i litteraturen