Hopp til innhold
Fagartikkel

Fattigdom i Norge

Norge er et av verdens rikeste land. Hvordan kan det da ha seg at det blir flere og flere fattige her i landet? Og hvem er de fattige? Her får du lære hva fattigdom er, og hva vi kan gjøre for å løse problemet. I tillegg får du vite litt om kostnadene ved å få folk ut av fattigdommen.
Uteligger på gata i Oslo. Foto.
Bilde: Sara Johannessen / CC BY-NC-SA 4.0

Definisjon

En generell definisjon av fattigdom er at man mangler det man trenger for å kunne leve et fullverdig liv. Som regel benytter vi to mål for fattigdom: absolutt fattigdom og relativ fattigdom. I begge tilfellene blir det satt en fattigdomsgrense. De som ligger under denne grensen, blir definert som fattige.

Relativ fattigdom

En person som er fattig i Norge, vil bli oppfattet som velstående for eksempel i et land som Sudan. Relativ fattigdom er fattigdom sammenliknet med en annen gruppe. Vi sier gjerne at de fattige husholdningene i Norge er fattige i forhold til andre husholdninger, noe som betyr at de blir holdt utenfor en del aktiviteter og goder som er vanlige her i landet. Levestandarden blir altså sett i forhold til det samfunnet man lever i.

Det finnes to fattigdomsgrenser som det er vanlig å bruke – OECDs fattigdomsgrense og EUs fattigdomsgrense. Begge tar utgangspunkt i medianinntekten i et land, det vil si den inntekten som er «vanligst». OECD setter fattigdomsgrensen til 50 prosent av medianinntekten. I Norge i 2018 tilsvarte det 282 100 kroner for en husholdning.[1]

EU setter fattigdomsgrensen noe høyere, til 60 prosent av medianinntekten. Etter denne definisjonen ligger fattigdomsgrensen for en husholdning i Norge på 314 520 kroner i året (2018). I tillegg må inntekten ligge under fattigdomsgrensen i tre sammenhengende år før en person kan defineres som fattig. Hvis vi følger den grensen Verdensbanken har satt for absolutt fattigdom – 1,90 USD om dagen – er ingen fattige i Norge. Hvis vi derimot følger OECD- eller EU-grensen, er henholdsvis 6,3 prosent og 12 prosent av befolkningen fattige.

Et problem med disse definisjonene av fattigdom er at de bare tar utgangspunkt i inntekten. De faktiske utgiftene folk har, er ikke tatt med. Derfor er den grensen for absolutt fattigdom som Verdensbanken har satt, altså 1,90 USD om dagen, en bedre måte å måle fattigdom på. Men grensen på 1,90 USD lar seg ikke bruke på norske forhold. Finnes det et liknende mål som passer bedre for å definere hva som er fattigdom i Norge?

Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) anslår at en voksen person bør klare seg på drøyt 9100 kroner i måneden for kvinner og 9500 kroner for menn (2019). Boutgifter regnes ikke med, men kommer i tillegg fordi de varierer mye etter hvor man bor i landet. Statistisk sentralbyrå (SSB) har slått fast at de gjennomsnittlige boutgiftene for husholdninger i 2019 var ca. 95 762 kroner.

Fattige i Norge

Romfolk som tigger utenfor Stortinget i Karl Johans gate. Foto.
Det er ikke uvanlig å se folk som tigger på gata i de store byene i Norge. Bilde: Stian Lysberg Solum / CC BY-NC-SA 4.0

Vi kan altså anslå at rundt 5–12 prosent av befolkningen i Norge er fattige. Og tallet på fattige er stigende. Forskjellene mellom de som er fattige og de som er velstående, blir større og større. Det skjer selv om vi har et politisk system som prøver å sikre velferden for hele befolkningen. Fattigdommen i Norge er ikke ikke livstruende, men påvirker livet til dem det gjelder, slik at de ikke har mulighet til å leve et fullverdig liv.

Ca. 35 prosent, eller 498 milliarder kroner, av statens inntekter går til folketrygden (2020). Formålet med folketrygden er å gi innbyggerne økonomisk trygghet ved å sikre inntekter og kompensere for utgifter ved arbeidsløshet, sykdom og skade, uførhet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, alderdom og dødsfall. Beløpet er høyt, høyere enn de samlede inntektene staten har av oljeproduksjonen, som i 2019 utgjorde ca 300 milliarder kroner. Dette sier noe om hvor mye det koster å drive velferdsstaten Norge.

Fattigdom rammer noen grupper mer enn andre:

  • Unge enslige, enslige forsørgere, par med små barn og familier med tre eller flere barn, innvandrere, langtidsledige, langtidssyke og mottakere av sosialhjelp
  • Pensjonister, blant annet alderspensjonister som bor alene
  • Innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn (denne gruppen er sterkt overrepresentert blant personer med langvarig lav inntekt)
  • Personer med psykiske lidelser

Flere av de gruppene som er nevnt ovenfor, øker i forhold til resten av befolkningen. Ettersom befolkningen i tillegg generelt sett blir eldre, vil utfordringene og kostnadene bli mye større i framtiden. Det var derfor bred politisk enighet om å opprette Statens pensjonsfond utland («Oljefondet»), som i januar 2020 var verdt ca. 10 431 000 000 000 kroner. Dette fondet er opprettet for å møte de kommende økonomiske utfordringene som folketrygden står overfor.

Tiltak mot fattigdom i Norge

Hvilke tiltak settes så inn for å bekjempe fattigdomsproblemet i Norge? Hovedområdene har tradisjonelt vært å arbeide for:

  • stabilt høy yrkesdeltakelse
  • lav arbeidsledighet
  • høyt gjennomsnittlig inntektsnivå, men små lønnsforskjeller
  • allmenne sosiale støtteordninger

Tiltakene mot fattigdom er mange og mangesidige. Gjennom velferdsstaten skal alle være sikret livsopphold. Ingen skal måtte sulte i hjel i Norge. Tiltak for å redusere antallet langtidssykemeldte, tiltak for å forhindre frafall i videregående utdanning, styrking av språktrening for innvandrere osv. er viktige bidrag for å hjelpe flere ut av fattigdommen.

Fattigdomsproblematikken i Norge er svært sammensatt. Det finnes ikke én løsning som kan løfte alle ut av fattigdommen. Overfor hver enkelt gruppe må det settes inn tiltak som er rettet mot deres spesielle livssituasjon. Én ting synes likevel å være en fellesnevner: Både for de fattige selv og for politikerne er det et hovedmoment at barna skal beskyttes mot fattigdom. En av årsakene til at dette målet blir prioritert, ligger i det faktum at fattigdom blir reprodusert. Barn av fattige foreldre har en vesentlig større risiko for selv å bli fattige. Men kan vi i det hele tatt løse fattigdomsproblemet, selv i et av verdens rikeste land?

En utfordring er at fattigdomsgrensen er bevegelig. Etter definisjonen vil det derfor alltid være fattigdom i Norge. Å leve et fullverdig liv blir dermed et relativt begrep.

Kildeliste:

Relatert innhold