Dagens enorme endringer i samferdselssektoren gjenspeiler de spektakulære samfunnsmessige endringene i Kina. Ulempen er at vi blir avspist med kjedelig flymat.
Frislepp (nesten)
Hvis man vil reise i Kina i dag, er det nesten bare fantasien som setter grenser. Det er riktignok fremdeles av og til begrensninger i områder med politiske spenninger, som Tibet (Xīzàng 西藏) og Xīnjiāng 新疆, men ellers kan man stort sett reise som man vil. Framfor alt kommer man raskere fram. Togreisen mellom byen Guǎngzhōu 广州 i sør og hovedstaden Běijīng 北京 i nord tok tidligere 36 timer, i dag tar den 8–10 timer. Den største endringen har trolig vært at veinettet har blitt bygd ut i takt med den økende bilbruken. Det produseres flere biler i Kina i dag enn i noe annet land, og de fleste av disse bilene kjører på kinesiske veier. I tillegg er Kina et lukrativt marked for utenlandske bilprodusenter, særlig når det gjelder dyrere biler. Men den økte bilbruken er også blitt en alvorlig miljøbelastning, særlig for byboere.
Strategiske satsinger
Det kan også ligge politiske eller strategiske vurderinger bak mer effektiv kommunikasjon. Jernbanen til Lhasa (Lāsà 拉萨) i Tibet er et eksempel på et imponerende stykke ingeniørkunst som ble ferdigstilt i 2006, og som utvilsomt ble anlagt av strategiske grunner. Den ble forlenget til Shigatse (Rìkèzé 日客则) i det sørlige Tibet i 2014 og vil kanskje bli forlenget til grensen til Nepal og det indiskokkuperte Sikkim i sør. En annen strategisk jernbanelinje som ble ferdigbygd i 1999, var til Kashgar (Kāshí 喀什) lengst sørvest i Xinjiang, uighurenes region med selvstyre. Den er senere blitt forlenget til Khotan (Hétián 和田) i det sørlige Xinjiang.
Tog er best
Det finnes utallige reisemåter i Kina, alt etter hva man er ute etter. Det ligger mye nyttig informasjon ute på nettet. De beste tidene å reise på er forsommeren og høsten, men man kan fint reise til Kina hele året. Som oftest finner man noen som i det minste kan litt engelsk, men om man lærer seg litt kinesisk, vil mange dører åpne seg.
For å komme fram raskest mulig tar man fly, men man kan komme nesten like raskt fram med de hurtigste toglinjene som går mellom en del storbyer. Hvis man vil bruke tid på å bli bedre kjent med landets skiftende landskap, er vanlig tog det beste. Foruten turen til Lhasa er den mest spektakulære togstrekningen den som går mellom Chéngdū og Kúnmíng 成都－昆明 i Sørvest-Kina. Hvis man ønsker å komme tettere innpå folkelivet om bord, kan man på lengre strekninger kjøpe billett til en «hard liggeklasse», som slett ikke er ubekvemt etter våre standarder om man er vant med et enkelt hytteliv.
Langsomme reiser
Om man har anledning til det, bør man koste på seg langsommere måter å ta seg fram på. Lengre bussturer i mer fjerntliggende strøk er fint når man vil komme seg ned på den pulserende grasrota eller til steder der tiden nesten har stått stille. Da får man også et godt inntrykk av de store utviklingsforskjellene i landet.
De fleste minoritetsfolk bor i de mer uframkommelige delene av landet. En annen langsom måte å reise på er via elver, for eksempel ved å ta en tur på Keiserkanalen (Dà Yùnhé 大运河, Den store kanalen), som historisk sett løp fra Hángzhōu 杭州 i Sør-Kina til Beijing, og som er i full drift deler av strekningen.
Nostalgiske reiser
Det er først de siste 15–20 årene at kinesere er blitt turister i sitt eget land i stor skala. Tidligere var det kinesiske samfunnet mer stasjonært, både på grunn av tradisjoner og politisk kontroll. Før i tiden reiste man sjelden lenger enn til fylkesbyen eller provinshovedstaden. Noen dro kanskje på en valfartsreise til landets hovedstad, Beijing. Nå oppsøker kinesisk ungdom til og med barske omgivelser og drar på fotturer og fjellturer. Utvalget av «opplevelsesreiser» er blitt stort. Man kan bli med på alt fra «røde turistreiser», det vil si til viktige steder i kommunistpartiets historie, eller på «bondeferier», der man kan leve enkelt og spise tradisjonsmat i landlige omgivelser.
Planlegg taktisk
Når man planlegger å reise i Kina, bør man sjekke på forhånd om tidspunktet sammenfaller med kinesiske høytider, ettersom presset da kan være nesten umenneskelig stort. Verst er det under det kinesiske nyttåret, som finner sted i januar–februar (flyttbare datoer, som påske hos oss). Da er man heldig om man i det hele tatt får sitteplass på noe transportmiddel.
Den kinesiske forfatteren Zhāng Xīnxīn 张欣辛 intervjuet på midten av 80-tallet ei gammel kone som bodde i en veiløs landsby i Tàiháng 太行-fjellene i Nord-Kina. Hun kunne godt tenke seg at det ble anlagt vei til landsbyen. Men hun ville ha en vei som gjorde at de som bodde der, kunne reise ut, men at folk utenfra ikke kunne komme inn. Hun mente nemlig at slike folk ofte var både tjuver og kjeltringer. Men hun gjorde et unntak for utenlandske fotturister, ettersom hun hadde hørt at de var ganske flinke til å legge igjen penger på de stedene de besøkte.
