Hvordan Kina ble til Kina

For 3500 år siden eksisterte det et dynasti (dvs. herskerhus) som kalte seg Shāng 商, etter et stedsnavn på den nordkinesiske sletta. Shāngs herskere, wáng 王, kan vi oversette med «konge». Dynastiet var bare et navn i de historiske annalene, men rundt forrige århundreskifte fant arkeologer store mengder såkalte orakelbein, dvs. skilpaddeskall og skulderbein av storfe. De hadde innskrifter og stammet fra siste del av Shāng-dynastiet, dvs. fra ca. 1250 til ca. 1045 f.v.t. Datidens herskere brukte disse beina i spådomskunst, og innskriftene viste at det de gamle annalene fortalte, stort sett stemte.

Senere har kinesiske forskere prøvd å fastslå at det fantes et dynasti før Shāng, kalt Xià 夏. Det er gravd fram flere tidlige bydannelser som har blitt utropt som hovedstad i Xià, men så langt har det ikke blitt funnet noen samtidige innskrifter som kan bekrefte dette med sikkerhet. Navnet Xià dukker opp såpass sent i de tidlige historiske kildene at det gjerne i stedet kan være en tilbakeskriving som er blitt en legende. Den som lever, får se. Kinas jord har svært tykke og spennende kulturlag, som bare venter på å bli avdekket.

Med den kunnskapen vi har i dag, kan vi slå fast at Kinas historie er minst 3200 år gammel. Med «historie» mener vi det vi har skriftlige kilder som kan bekrefte. Tidligere forløp betegner vi som proto-historie, prehistorie eller kulturer. Og her har Kina en storslått fortid som går mange tusen år tilbake, basert på arkeologiske funn.

Tradisjonelt har områdene rundt Den gule flods nedre løp på det nordkinesiske slettelandet (som også var Shāngs kjerneområde) vært ansett for å være den kinesiske sivilisasjonens «vugge». Men etter hvert som mer av landets fortid har blitt avdekket arkeologisk er det klart at det for mange tusen år siden vokste fram regionale kulturer over det meste av Kina. Disse knyttet etter hvert an til hverandre og påvirket hverandre gjensidig.

Offisielt heter det imidlertid i Kina i dag at landet har en 5000 år gammel historie. Hvordan kan det ha seg? Det skyldes rett og slett et politisk vedtak i ledelsen i Kommunistpartiet for noen år siden. Man vedtok først at landets historie egentlig var fem tusen år gammel (dvs. like gammel som Egypt), og så satte man forskere i sving for å få dekning for det. Det har per i dag ikke vært mulig å framskaffe bevis for at Kinas historie er så gammel, men den politiske konklusjonen står fast. En så gammel kultur, ja, men ikke historie.

Tilbake til Shāng-dynastiet og dets endelikt. Det fantes mange andre småriker i Shāngs periferi, og rundt år 1045 f.v.t. ble Shāng nedkjempet av ett av dem, Zhōu 周. Zhōu utviklet et system med føydalstater som hadde visse fellestrekk med de europeiske føydalstatene nesten to tusen år senere. Kongedømmet Zhōu ble alvorlig svekket allerede i år 770 f.v.t., men overlevde som en slags seremoniell «overstat» fram til 256 f.v.t., en slags Vatikan-stat uten pave.

I perioden fra 770 og fram til 221 f.v.t. vokste det fram et system av kongedømmer som utgjorde verdens første mellomstatlige system. Den siste delen av denne perioden (475–221 f.v.t.) var imidlertid så urolig at den ble kalt De stridende staters periode, Zhànguó 战国. I urolige politiske tider leter også mange etter måter å få slutt på urolighetene på. Derfor oppsto det i perioden fra det sjette århundret f.v.t. og mot begynnelsen av vår egen tidsregning kreative forestillinger om hvordan menneskene burde organisere samfunnene. I ettertid har dette blitt karakterisert som De hundre (filosofiske) skoler. Konfutsianismen, som etter hvert skulle bli toneangivende, vokste også fram i løpet av denne perioden.

Mot slutten av De stridende statenes periode var det bare sju stater igjen. Den sterkeste av dem, Qín 秦, en gammel stat med senter i det nordvestlige Kina, erobret på få år de seks andre. I 221 f.v.t. kunne derfor kongen av Qín tildele seg en ny tittel, huángdì 皇帝 (Den opphøyde herskeren), en tittel som på vestlige språk oversettes med «keiser».

Den første keiseren av Qín, Qín shǐ huángdì 秦始皇帝, var en maktsterk hersker som praktiserte et hardt, effektivt og sentralisert styringssett. Denne autokratiske styringsmåten ble kalt fǎjiā 法家, egentlig «de som er metodiske», som vanligvis noe misvisende oversettes med «legalisme». Andre tankeretninger fikk trange kår og ble undertrykt. Skriftspråket hadde utviklet seg til regionale varianter og ble standardisert. En rekke andre tiltak ble iverksatt for å bygge opp en effektiv og sentralisert stat. Det var også under Qín at flere eldre forsvarsmurer mot nomadene i nord for første gang ble knyttet sammen til det som ble kalt Den lange muren, Cháng chéng 长城. (Den versjonen de fleste besøker i dag, er imidlertid fra 1500-tallet, under Míng).

Men denne historiske kraftanstrengelsen kostet. Den første keiserens stormannsgalskap kan man betrakte utenfor den gamle hovedstaten Xī’ān 西安 i Nordvest-Kina. Det enorme gravmælet hans er ennå ikke undersøkt, men det er utgravd en hel hær bestående av flere tusen krigere sammen med stridsvogner og hester, utført i terrakotta (uglasert keramikk) i tilnærmet naturlig størrelse. De ble stilt opp i utkanten av gravmælet som et forsvar og gir et inntrykk av gravmælets gigantiske dimensjoner.

Den hardhendte politikken og en indre arvefølgestrid etter Den første keiserens død førte til at en del av de erobrede statene gjorde opprør. Etter en lengre innbyrdes strid gikk Liú Bāng 刘邦, en militær av bondeherkomst, av med seieren i 202 f.v.t. Han opprettet et nytt dynasti som han kalte Hàn 汉, oppkalt etter det området i Sentral-Kina han kom fra.

Hàn-dynastiet varte til år 220, med et kort mellomspill. Og i løpet av denne lange perioden ble keiserdømmet som institusjon konsolidert og utbygd. Under Hàn-tiden bestemte myndighetene seg for å gi konfutsianismen fortrinn som statsbærende ideologi sammenlignet med andre tankeretninger.

Konfutsianisme er en vestlig betegnelse som har fått navn etter han som opprinnelig sto bak tankeretningen, filosofen Konfutse, Kǒngfūzǐ 孔夫子 eller Kǒngzǐ 孔子, som levde fra 551 til 479 f.v.t. På kinesisk ble og blir tilhengerne av Konfutse kalt rújiā 儒家. Det er uklart hvor dette navnet stammer fra, men det kan bety både «lesende» og «sveklinger». Konfutsianismen er både en samfunnsetikk og en styringsfilosofi som legger vekt på gode forsetter som humanisme og rettferdighet. Men i praksis ble deler av de autoritære styringsteknikkene fra legalismen inkorporert i den keiserlige versjonen av konfutsianismen.

Han-dynastiet var også en periode med territoriell ekspansjon i alle retninger, særlig vestover gjennom Sentral-Asia, både militært og gjennom handel. Silke fra Kina ble så populær blant Romas rikfolk at myndighetene der prøvde å forby import av stoffet for å stoppe strømmen av penger østover.

Hàn-dynastiet fikk ingen arvtaker i form av noe nytt og stort dynasti. I stedet gikk Kina inn i en flere hundre år lang periode der mange mindre dynastier avløste hverandre i stadig strid.

I løpet av perioden inntrådte det noe epokegjørende nytt i landets historie. Nord-Kina ble erobret av nomadefolk som grunnla sine egne dynastier. De nomadiske kulturene og de kinesiske lokalkulturene påvirket hverandre gjensidig. Den siste delen av perioden kalles De sørlige og nordlige dynastier, Nán-běi cháo 南北朝.

Denne perioden blir sett på som en ulykkelig tid fordi landet gikk i oppløsning politisk. Men det var også en tid med mange nye impulser og kunstneriske, kulturelle og institusjonelle nyskapninger. Det var i denne perioden at buddhismen, som kom til Kina fra India både gjennom Sentral-Asia og sjøveien, slo rot og utviklet seg i Kina. Den påvirket i stor grad kinesernes tankeverden, kunst og litteratur.

Tanken om et forent land fortonet seg mest som en fjern drøm helt til år 581, da noen på ny klarte å vinne et komplisert sjakkspill med mange konger og enda flere bønder. Kina ble igjen forent under et dynasti som kalte seg Suí 随. Det skulle bli nesten like kortlevd som Qín.

Kulturelt sett kan vi si at Kina ble Kina allerede for tre tusen år siden. Det fantes en sterk stat, Zhōu, med en hegemoni og innflytelse som etter hvert strakte seg over store deler av dagens sentrale kinesiske områder, med unntak av Sør-Kina. I tillegg fantes det allerede en skriftkultur som var i ferd med å bli felles. Det var regionale forskjeller i det vi kaller materiell kultur (fysisk utforming av ting og omgivelser), men ikke så store forskjeller at de ikke «snakket» til hverandre.

Zhōus autoritet ble imidlertid etter hvert svekket, og det vokste fram et system av føydallignende stater. Dette stimulerte til forskjelligartet og kreativ tenkning rundt statlig styringskunst, men man tenkte på det (mer eller mindre) samme språket.

De første århundrene av Zhōu ble av mange idealisert og ansett som en gullalder, og blant de stridende statene ble dette et sterkt motiv for å gjenskape fortidens storhet. En av disse statene, Qín, utviklet en egen autokratisk politisk kultur som var effektiv nok til å gjennomføre den historiske kraftanstrengelsen det var å forene de stridende statene. Politisk sett ble Kina til Kina da Qín grunnla keiserdømmet.