Sjangrene dramadokumentar eller dokumentardrama kan knyttes til to ulike tradisjoner innen film- og TV-produksjon: den amerikanske og den britiske.
Dokumentardramaet
Et dokumentardrama (dokudrama) baserer seg på virkelige hendelser som blir framstilt helt eller delvis i fiktiv form. Dokumentardramaet kan kobles til den måten å lage film på som vi kjenner fra den amerikanske film- og TV-tradisjonen. Dokudramaene er ofte basert på "en sann historie", og filmen komponeres etter de dramaturgiske prinsippene fra Hollywood-modellen.
Sjangeren brukes som samlebetegnelse for biografiske eller historiske filmer eller TV-serier som iscenesetter og dramatiserer virkelige hendelser eller livet til virkelige personer, som for eksempel statsledere eller kjendiser. Filmene bruker ekte skuespillere, og det skrives dreiebok og manus og jobbes ellers på samme måte med filmproduksjonen som det ville blitt gjort om det var en fiksjonsfilm.
Filmklipp fra filmen Kongens nei. Hendelser og opplevelser fra krigsårene er ikke bare grobunn for spennende og dramatiske filmfortellinger, det er også en måte å fortelle om etterkrigstiden på. Framstillingen av krigen i okkupasjonsdramaene var et redskap både for å forstå krigsårene og for å skape et nytt Norge etter krigen.
Dramadokumentaren
Dramadokumentaren kan knyttes til den britiske TV-tradisjonen. Der dokudramaet dramatiserer virkelige hendelser eller livet til kjente personer, forsøker dramadokumentaren å simulere hendelser som i liten grad er dokumentert historisk, slik det vil være dersom det ikke er noen vitner til hendelsen, om hendelsen fant sted for svært lenge siden, eller om det dreier seg om mer generelle samfunnsmessige spørsmål eller hendelser fra hverdagslivet.
Filmskaperen bruker her en dokumentarisk stil for å formidle et fiktivt innhold. Hendelsene gjenskapes i en dramatisert form ved å bruke en fortellende stil i stedet for en beskrivende stil.
Et eksempel på dramadokumentar er TV-serien The Rise and Fall of an Empire som ligger på YouTube. Den har også vært vist på NRK. Et annet eksempel er TV 2-serien The Making of the Mob der vi stifter bekjentskap med mafiasjefene som bygde et kriminelt imperium i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Serien består av en blanding av dramatisering og arkivmateriell, i tillegg til intervjuer med et bredt utvalg av personer. Denne framgangsmåten er også brukt i dokumentarfilmen Med rett til å kapre, som du kan se her på NDLA.
Ofte blandes flere sjangere i en og samme film. Noen deler av en film er da rent dokumentariske, mens andre er iscenesatt eller illustrert ved hjelp av figurer og animasjoner.
Fakta eller fantasi?
Dramadokumentaren har alltid vært en mye brukt sjanger, både på film og på fjernsyn. Til en viss grad bidrar både dramadokumentaren og dokumentardramaet til å viske ut grensene mellom fakta og fiksjon. En kritikk mot disse sjangrene er derfor at de faktiske forhold ofres til fordel for dramatiske virkemidler.
De som forsvarer denne sammenblandingen, mener gjerne at en dramatisering ikke utelukker en sannferdig dokumentasjon. En vanlig dokumentarfilm er også kun en måte å framstille virkeligheten på. Film kan aldri være fullstendig objektiv. Den vil alltid være påvirket av filmskaperens meninger og preferanser.
Fiksjon i dokumentarform
Skuespilleren og filmskaperen Orson Welles skapte i sin tid panikk da han i 1938 framførte H.G. Wells' roman War of the Worlds som hørespill på radio. Welles benyttet en fortelleform som fikk amerikanere til å tro at marsboere hadde invadert New Jersey.
Kurer om den gode historien
Et kjent norsk eksempel er Ni liv (1957), den norske filmatiseringen av Jan Baalsruds opplevelser under krigen, der Jack Fjeldstad spiller Baalsrud. Denne filmen ble nominert til Oscar i klassen for beste utenlandske film i 1957. Den regnes ikke som en dokumentarfilm, men er en iscenesettelse av hendelser som har funnet sted. I 2017 ble fortellingen om Jan Baalsrud fortalt på nytt i filmen Den 12. mann.
I dag gjør ulike former for datagenerert animasjon det mulig å skape audiovisuelle representasjoner av fiktive hendelser, både i fortid og framtid. TV-serien Life After People er ikke dokumentarisk i tradisjonell forstand, siden den forteller om noe som kan komme til å hende. Men serien bruker mange av dokumentarfilmens virkemidler. Slike fortellinger om framtida har en klar parallell til en annen sjanger, nemlig science fiction. Se traileren til Life After People hos IMDb.