Et historisk blikk på dokumentarfilmen

Filmer som handler om faktiske hendelser og personer, kalles dokumentarfilmer. Begrepet dokumentar ("documentary" på engelsk) kan føres tilbake til det latinske documentum som betyr "bevis, eksempel til advarsel". På engelsk er det også vanlig å snakke om non-fiction film.

I en dokumentarfilm framstilles faktiske aktuelle eller historiske forhold. Filmen framstår dessuten som en sammenhengende retorisk helhet – den forteller om noe fra et ståsted.

De første filmene var for det meste kortfilmer med dokumentarisk innhold. Et eksempel på en slik kortfilm er filmen til brødrene Lumière fra 1895 om arbeidere som forlater fabrikken. Filmene fra den tida viser ofte dagligliv, som måltidet til en baby eller tog som ankommer stasjonen. Det ble også laget filmer om kriger og eksotiske reiser, en type filmer som forble populær lenge.

Kameraet ble til å begynne med brukt til å dokumentere hendelser og øyeblikk fra det virkelige livet. I kortfilmen From Denmark with love (1905) vises for eksempel kong Haakons første skritt på norsk jord.

Utover på 1920-tallet begynte filmskapere og kunstnere å eksperimentere med dokumentarfilmen. Rene gjengivelser av hendelser var ikke idealet lenger.

I 1926 slo den skotske filmteoretikeren og filmprodusenten John Grierson fast at dokumentarfilmen må forstås som "the creative treatment of actuality" – ei dramatisering av aktuelle og virkelige hendelser. Grierson mente for eksempel at filmskapere godt kunne iscenesette hendelser ved behov, og best resultat ble det dersom deltakerne i filmen fikk spille seg selv.

Griersons definisjon regnes som den første definisjonen av dokumentarfilmsjangeren, og den gjelder faktisk den dag i dag.

Regissøren Robert J. Flaherty sto bak en av de tidligste dokumentarlangfilmene, Nanook of the North. Filmen følger en inuitt-familie i den arktiske delen av Canada og skildrer deres daglige gjøremål for å overleve. Den ble en stor publikumssuksess.

Flahertys film skilte seg ut fra datidas faktaorienterte aktualitetsfilmer fordi den skildret personer som publikum kunne identifisere seg med. Med Nanook of the North skapte Flaherty en ny fortellemåte i dokumentarfilmen som ga større plass til følelsene.

Filmen er i tråd med John Griersons syn på dokumentarfilmen som ei dramatisering av virkeligheten. Spørsmålet er om regissøren Flaherty gikk for langt i den kreative bearbeidinga av virkeligheten. Han ble seinere kritisert for å iscenesette familien i for stor grad og for å idyllisere livet han skildret. Andre igjen kritiserte Flaherty for å framstille inuittene som mennesker uten teknologi eller kultur.

Filmen Panserkrysseren Potemkin (1925) av den russiske filmskaperen Sergej Eisenstein har også blitt stående som et sentralt verk i filmhistorien. I dag ser nok de fleste på Panserkrysseren Potemkin som en spillefilm, men da den kom ut, ble den omtalt som dokumentarfilm, blant andre av Grierson.

Eisenstein brukte virkemidler som dramatisk musikk og rask klipperytme for å skape spenning i filmen, som er ei dramatisering av et opprør på et russisk marinefartøy i 1905. En scene som er særlig kjent og verdt å få med seg, viser tsarens tropper som åpner ild mot sivile i trappene ved havna i Odessa.

Den mest kjente norske dokumentarfilmen er trolig Kon-Tiki fra 1951. Oppdageren Thor Heyerdahl både regisserte filmen og spilte i den. Dette er en film der det som vises, ble filmet samtidig som hendelsene faktisk skjedde.

Filmen vant en Oscar for beste dokumentar, selv om mange har påpekt at det filmatiske håndverket er relativt amatørmessig.

Diesen, J. A. & Emilsen, A. S. (2022, 12. mai). Dokumentarfilm. I Store norske leksikon. https://snl.no/dokumentarfilm

Diesen, J. A. & Emilsen, A. S. (2022, 12. mai). Robert Flaherty. I Store norske leksikon. https://snl.no/Robert_Flaherty

Ridderstrøm, H. (2020): Dokumentarfilm. I Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier. https://www.litteraturogmedieleksikon.no/