Av Sven Egil Omdal
Like før jul trykket Dagens Næringsliv et innlegg der advokat Carl Bore krevde et helt nytt system for å håndheve presseetikken i Norge. Det er ikke godt nok at pressen selv oppnevner sine voktere, og det er for dårlig at de redaksjonene som krenker noen, slipper å betale store erstatninger. Medieofrene har ikke et akseptabelt rettsvern, hevdet han.
Som så mye annet av det vi holder på med rett før jul, er også disse påstandene ren tradisjon. De blir framført med jevne mellomrom, helst av advokater. Juristene liker ikke ordninger som går dem i næringen, som løser konflikter uten at noen skriver regning i etterkant.
Den norske ordningen for håndhevelse av presseetikk har store svakheter, men er likevel den beste noe land har utviklet. Pressens faglige utvalgs sju medlemmer er alle oppnevnt av Norsk Presseforbund. To av dem er alltid redaktører, to er journalister, og tre representerer allmennheten. Ofte er de filosofer, teologer eller tidligere politikere. De sju skal håndheve et regelverk, Vær Varsom-plakaten, som også er vedtatt av Presseforbundet. Selvfølgelig er dette bukken som passer havresekken. Men det er alltid noen andres havresekk som blir påpasset. Redaktører fra Dagbladet feller VG, journalister fra Stavanger Aftenblad kritiserer NRK. Systemet er en selvdømmeordning, da er det ikke så unaturlig at det er pressen selv som dømmer.
Carl Bore har sett til London og forslagene fra Lord Justice Leveson om å opprette et kontrollorgan som er uavhengig av pressen, og som kan ilegge bøter på opptil en million pund når mediene forgår seg. Men et slikt organ vil jo også være avhengig av noen, det kan ikke oppnevne seg selv. Carl Bore foreslår egentlig et medieombud, enten det blir organisert som én person med et sekretariat eller som en komité med et sekretariat. Mange har foreslått et norsk medieombud før, men hver gang noen har satt seg grundig inn i forslaget, har forslaget forstummet. Dagens ordning er bedre – også for ofrene for medieomtale.
Forskjellen på norsk og engelsk presse er voldsom. Ingen har beskyldt norske aviser for å avlytte telefonsvarerne til 12 år gamle drapsofre, eller betale privatdetektiver for å stjele privat informasjon fra skuespillere eller fotballstjerner. Ingen selvdømmeordning kan stoppe redaktører som helt har mistet det etiske kompasset, men det kan heller ikke de ordningene som Lord Justice Leveson foreslår. De er kriminelle handlinger som best kan håndteres av rettsapparatet.
Juristene vil gjerne ha et presseetisk system som likner på en domstol, med partsinteresser og sanksjoner. Men jo større bøtene er, dess hardere vil redaksjonene kjempe for ikke å bli felt. Det vil ikke bli lettere, men vanskeligere for ofrene å få medhold. I dag løses svært mange konflikter før de havner i utvalget. Når noen kontakter Norsk Presseforbund for å klage, forsøker sekretariatet først å få til en minnelig ordning: Kan avisen tenke seg å korrigere feilene og beklage dem? Svært ofte kan avisen det, og den tapte ære gjenopprettes raskt og uten økonomiske kostnader.
Blir det en formell klagesak, overtar et system som er sterkt fordi alle pressens organisasjoner samarbeider om det; både journalistene, redaktørene og utgiverne er sammen om å lage reglene og finansiere ordningen. Slik har det aldri vært i Storbritannia. Svenskene har presseombud, danskene har en offentlig pålagt pressenemnd, tyskerne har et system som likner på det norske, men uten representanter for allmennheten. Ingen av landene er kjent for å ha noe høyere presseetisk nivå enn Norge. Carl Bores forslag kan trygt pakkes vekk, sammen med den andre julepynten.