Hopp til innhold

Fagstoff

Postmodernistisk film

Postmodernismen oppsto som en reaksjon på modernismens krav til kunstnerisk form og innhold. Mens modernismen stiller seg avvisende til massekulturen, gjør postmodernismen det motsatte. Postmoderne filmskapere refererer ofte til kjente medietekster.

Postmodernismen kombinerer nytt og gammelt, høykultur og massekultur. Postmoderne filmskapere spiller på (referanser) til kjente medietekster og ironiserer over både egne og andres verk. Resultatet er ofte et lekent og frodig uttrykk.

Filmen ser på seg selv

Bruk av er typisk for mange av de filmene som er produsert de siste 30 årene. Et metaperspektiv er et overordnet perspektiv som oppstår når man tar et skritt tilbake og ser på seg selv utenfra. Mange filmer tar utgangspunkt i episoder eller perioder i filmhistorien. I Lars Von Triers film Europa fra 1990 kommenterer Von Trier store deler av filmhistorien, som tysk ekspresjonistisk film og film noir. Flere av filmene til David Lynch viser også tydelig til stilretninger som film noir og ikke minst til surrealismen.

I filmen The Purple Rose of Cairo (1984) av Woody Allen tematiseres selve filmopplevelsen og filmen som medium for virkelighetsflukt. Den kvinnelige hovedpersonen har kinoen som sitt viktigste tilfluktssted fra en grå og trist hverdag. Her møter hun heltene fra den klassiske filmen. En dag trer imidlertid hennes yndlingshelt ut av lerretet. Høydepunktet i filmen er når han kommenterer og stiller seg kritisk til sin egen rolle.

Sjangerblanding

På 1980- og 1990-tallet lekte både bildekunstnere, forfattere, musikere og filmskapere med sjangre og stil. Sjangerbrudd og stilblanding er tydelig i David Lynch sin TV-serie Twin Peaks, og i filmer som Fire walk with me (1992), Wild at Heart (1990) og Mullholland Drive (2001) og Natural Born Killers (1994) av Oliver Stone.

Karakterene i den franske filmen Diva av Jean-Jacques Beineix har ingen dybde. Vi møter det operafrelste postbudet som mer eller mindre uforskyldt vikles inn i en kriminalhistorie. Typisk for denne filmen er metafiksjon (en fiksjon som kommenterer seg selv), pastisj (kopi av stilistiske elementer fra ulike perioder), stilblanding og lek med bilder og sjangertrekk.

Filmscene med en ung kvinne og en ung mann ved et bord. Mannen holder et whisky-glass. Foto.

I den norske TV-serien Erobreren (2012), som bygger på en bok av Jan Kjærstad, får vi i liten grad tilgang til følelsene hos hovedpersonen Jonas Wergeland. I stedet settes det spørsmålstegn ved hvem han var, og hvorfor handlingen utviklet seg slik den gjorde.

Ironi og populærkultur

Tegneserier, b-filmer og eventyr inngår ofte i postmoderne fortellinger. Filmen Wild at Heart (1990) bruker for eksempel flere elementer fra tegneserier. Blanding av høykultur og lavkultur er derfor et fremtredende trekk ved postmodernismen.

Også innen TV-underholdningen finnes postmoderne trekk. TV-programmet Lille lørdag (1995–1996) med Harald Eia og Bård Tufte ironiserer over skoleteater som form. Animasjonsserien Simpsons er også eksempel på en postmodernistisk medietekst: Metaperspektiv på Simpsons

CC BY-SASkrevet av Sissel Stokkedal.
Sist faglig oppdatert 19.01.2018

Læringsressurser

Filmhistoriske epoker