Modernismen inntar filmlerretet
Det klassiske filmspråket har vært det dominerende filmspråket helt fra 1930-åra. Det legger vekt på at representasjonen skal være så sømløs som mulig. Teknologi og fortellerstruktur bør helst være usynlig, slik at publikum kan drømme seg bort og identifisere seg med det som foregår på lerretet. Dramaturgien omtales ofte som Hollywood-modellen, og filmatiseringen følger klassiske prinsipper som 180-gradersregelen (uten aksebrudd) og kontinuitetsklipping.
På 1950-tallet dukker mer modernistiske tendenser fram hos unge franske filmregissører. De var opptatt av film som kunstuttrykk, på linje med litteratur og malerkunst. Den nye bølgen består av filmskapere som François Truffaut, Alain Resnais, Jean-Luc Godard, Eric Rohmer og Claude Chabrol. De hadde bakgrunn fra tidsskriftet Cahiers du cínema, som ble grunnlagt i 1951 av André Bazin.
Regissøren som kunstner
Disse unge filmskaperne tok kameraet med seg ut av studioet og ut på gata. De ville filme «virkelige liv». Filmene fikk derfor et dokumentarisk preg. Filmskaperne var opptatt av iscenesettelse og dybdefokusestetikk. Ikke minst var de opptatt av regissøren som auteur, en kunstner som brukte sitt kamera på samme måte som forfatteren brukte pennen og maleren penselen. I Hollywood hadde til sammenligning produsenten det overordnede ansvaret. Regissøren ble bare hyret inn for å instruere skuespillerne.
Metaperspektiv
Filmene var ofte lavbudsjettfilmer og hadde et tydelig alternativt preg med bevisste brudd på etablerte fortellerkonvensjoner. For eksempel ble jump cut og aksebrudd brukt for å skape distanse. Med en estetikk som står i kontrast til den klassiske filmen, minner Jean-Luc Godards film Til siste åndedrag oss om at det er film vi ser, ikke det virkelige liv.
Nybølgeregissørene ønsket å problematisere filmens fortellerplan. Som skaperen av verket skulle regissørens stemme komme til uttrykk på lerretet. Filmene framstår derfor i større grad som «fortalte fortellinger». Voice-over blir for eksempel ofte brukt for at fortellerstemmen skal tre tydelig fram. Dette står i kontrast til klassisk film der virkemidlende skulle være skjult og underlagt handlingens dramatikk. Filmen Til siste åndedrag er også en kommentar til underholdningsfilmer fra Hollywood. Det er også et eksempel på filmens metaperspektiv.
Åpen slutt
I nybølgefilmene er konfliktene mellom karakterene ofte viktigere enn selve handlingsgangen. Mens den klassiske filmen ønsket å svare på spørsmålene som ble stilt i åpningen av filmen, faller ikke alltid alle brikkene på plass i nybølgefilmene. Filmene framstår derfor som åpne og tvetydige, også etter at siste bilde har rullet over lerretet.
