Epoke betyr tidsavsnitt eller æra. En epoke er en avgrenset tid av historien som har spesielle kjennetegn.

En stilart eller stilretning er en viss periode i historien med typiske kjennetegn på kunstneriske uttrykk.

Ordet klassisk kommer fra den greske antikken og betyr i sin opprinnelse «noe av førsteklasses kvalitet». Begrepet har hatt en spesielt sentral betydning i renessansen og i klassisismen på 1700-tallet. Klassisk blir også ofte brukt om kunsten før modernismen.

Det moderne er noe som er nytt for mennesket og nært mennesket i tid. Moderne er ikke det samme som modernisme, som var en epoke i kulturen i første halvdel av 1900-tallet.

Ordet inspirasjon kommer fra latinsk "inspiratio", som betyr innblåsning. I antikken rådde forestillingen om at ideer ikke kom innenfra, men utenfra som et pust fra gudene. Uansett – den som blir inspirert, blir stimulert til å produsere eller skape noe nytt på egen hånd.

Begrepet estetikk blir brukt når vi skal uttrykke noe vakkert i kunst, natur, ting eller omgivelser. Hva som er estetisk, er påvirket av tidsepoker og hvilke regler for estetikk som finnes i den kulturen vi lever i, eller det kan være ulikt alt etter hvem vi spør.

Modernismen var en kulturhistorisk epoke med høydepunkt i første halvdel av 1900-tallet. I kunsten brøt en med den klassiske tradisjonen og tenkte annerledes både i form og innhold. Målet med kunsten var ikke lenger å kopiere naturen eller "den ytre virkeligheten", men i stedet å vise verden gjennom kunstnerens eget blikk eller "den indre virkeligheten".

Filmhistorie er en del av uttrykkshistorien. Filmens historie handler blant annet om stilhistorie, utvikling av medieteknologi og om sjangrer og språklige uttrykksmåter.

Hollywood-modellen er en modell for historiefortelling som er mye brukt i filmproduksjon. Denne malen deler historien inn i tre deler. Begynnelsen, eller anslaget, skal skape interesse, i midtdelen trappes konflikten opp mot et klimaks, og deretter går det mot problemløsning og avslutning.

Art nouveau, også kalt jugendstil, er en epoke kjent for dekorativ kunst. Naturen er brukt som inspirasjon. Virkemidlene er organiske. Kjennetegn er blant annet lange, myke linjer. I mange tilfeller er dessuten asymmetri et kjennetegn. Vi finner stilarten i interiør, arkitektur og plakatkunst. Denne nyskapende stilretningen varte fra cirka 1890 til 1914.

Art deco var en stilretning som preget Europa fra tidlig på 1920-tallet. Artdecokunstnere la vekt på det dekorative og brukte gjerne kostbare materialer. Typisk for perioden er glatte, strømlinjede former og geometriske former og mønstre.

Intertekstualitet handler om at tekster sjelden står helt alene, men er vevd sammen og forholder seg til hverandre som en måte å skape mening på. Et eksempel på dette er når filmen Skylappjenta begynner med at hovedpersonen blir sendt til bestemor med en kurv med godsaker. Dette minner oss om eventyret om Rødhette og ulven, og vi begynner å tolke karakterene og handlingen i denne filmen i lys av eventyret om Rødhette.

Romantikken er en retning innen filosofi, litteratur og kunst som oppsto på slutten av 1700-tallet. Individet kom i sentrum, og det ble lagt vekt på følelser og fantasi. I stedet for å kopiere gamle former skulle kunstnerne skape sitt eget uttrykk.

Barokken var den mest dynamiske stilen innen arkitektur og kunst i Europa på 1500- og 1600-tallet. Den kjennetegnes av svulmende former, rike ornamenter og prektige materialer. Følelser stod i sentrum, og sterke kontraster ble brukt. Typiske motiver var svevende engler og gestikulerende og kjempende mennesker.

Renessansen (1400–1600 e.Kr.) er en periode i europeisk historie og åndsliv som henter sine idealer fra antikken. I renessansen var man blant annet opptatt av mennesket som individ og av menneskelige følelser.

Postmodernismen er en retning som oppsto i 1970–1980-årene, som en reaksjon på modernismen. Nå skulle man bort fra det enkle og eksperimentere med nye uttrykk. Vi fikk fantasifulle blandinger av ulike stilretninger. Fargebruken og formene kunne være originale, og materialer ble satt sammen på nye måter.

Surrealismen er ei kunstretning som oppstod i begynnelsen av 1900-tallet. Ordet surrealistisk betyr "over/ved sida av virkeligheten". Surrealistene ville trekke det underbevisste, fantastiske og absurde inn i kunsten.

Filmsjangeren film noir var poulær i USA på 1940-tallet. I filmer som tilhører denne sjangeren, brukes lowkeylyssetting, som skaper sterk kontrast mellom lys og mørke. Filmene er ofte basert på detektivhistorier og skildrer personer og hendelser på samfunnets skyggeside.

Dogmefilm er et konsept som ble introdusert i 1995 av ei gruppe danske filmregissører som kalte seg Dogme 95. Gruppa ønsket å skape en motvekt mot kommersialiseringen og effektmakeri i film. For å oppnå dette lagde de flere regler som skulle sikre enkelhet i filmene, og som regissørene måtte skrive under på. De mest kjente dogmefilmene er Festen (Thomas Vinterberg) og Idiotene (Lars von Trier).

Montasje betyr å sammenføye ulike elementer til en ny helhet. Montasje i film handler om å sette sammen ulike bilder eller lyder for å oppnå en bestemt effekt. Montasje som filmatisk virkemiddel ble utviklet i Sovjetunionen på 1920-tallet.

En stumfilm består bare av bilder og har ikke lydspor. Stumfilmen bruker andre virkemidler enn lydfilmen. Viktige virkemidler er blikk, mimikk, gester, lys, skygge og musikk.

Ekspresjonismen var en stilretning innen film som oppsto i Tyskland på 30-tallet. Ekspresjonistene var opptatt av menneskets subjektive opplevelse av virkeligheten. Et kjennetegn ved ekspresjonistisk film er bruk av lys- og skyggeeffekter.

Neorealisme er en filmatisk stilretning som oppsto i Italia i tida like etter andre verdenskrig, som en reaksjon mot den klassiske filmen. I stedet for fantasifortellinger ville man lage filmer som viste vanlige mennesker og realistiske person- og miljøskildringer.

Poetisk realisme er en filmretning fra Frankrike som legger vekt på å vise fram virkeligheten. Filmene handlet gjerne om fattige og utstøtte mennesker. Dette ble gjort med svært stemningsfylte, ofte iscenesatte, bilder, med et mørkt og dystert uttrykk. Filmenes uttrykk har mye til felles med film noir.

Begrepet metaperspektiv brukes om å tre til side og betrakte seg selv eller noe utenfra.

I film og litteratur brukes begrepet når et kunstverk kommenterer seg selv eller bevisst bruker referanser som mottakeren kjenner fra film- og litteraturhistorien.

Fransk nybølgefilm er en kunstnerisk filmretning som vokste fram hos unge franske filmregissører på 1950-tallet. Filmene deres hadde et tydelig alternativt preg med bevisste brudd på etablerte fortellerkonvensjoner. For eksempel ble jumpcut og aksebrudd brukt for å skape distanse.

Auteur betyr forfatter eller opphaver av kunstverk. Innen filmteori er en auteur en filmregissør som gir filmene sine et personlig (kunstnerisk) preg via gjenkjennelige fellestrekk i form eller innhold.