Kulturbeskrivelsen og vitenskapelig rasisme

De tidligste antropologene – de som studerte "fremmede" kulturer – dro ut til fjerne stammefolk for å måle hjerneskaller, beskrive redskaper og hustyper og notere de innfødtes merkelige skikker. Slik kunne "de andre", såkalte naturfolk, beskrives ut fra observatørens ståsted og ideer om hva kultur var. Forskerne så på sin egen kultur som mer avansert og verdifull enn andres og vurderte de andre ut fra dette ståstedet. Dette er en svært etnosentrisk tilnærming til kultur, som bidro til å legitimere rasisme og overgrep.

Du kan lese mer om etnosentrisme i artikkelen Hva er etnosentrisme og kulturrelativisme?

Vitenskapsmannen Carl von Linné delte både planter, dyr og mennesker inn i arter. I 1753 skrev han blant annet dette om det han mente var to av menneskehetens fem ulike raser: Homo europaeus: "hvit, sangvinsk, smart og oppfinnsom." Homo africanus: "Svart, krusete hår, bred nese, slu, lat, sorgløs." ("Sangvinsk" (fra latin: knyttet til blodet) er et begrep som brukes om et lystig og muntert sinnelag.)

I dag er det tydelig at denne tilnærmingen er både normativ og rasistisk. Målestokken var europeerne selv: "Negertypen er i utpræget Skikkelse overordentlig hæslig […]. Huden uddunster stedse en ubehagelig Lugt" (omtale i ein leksikonartikkel frå 1888). Den hvite rasen ble plassert på toppen av rangstigen som den mest dannede og utviklede. Slik sett ble denne skildringen normativ, der "de andre" ble sett og bedømt ut fra europeiske normer. Det lå i kulturen til de fremmede folkeslagene å opptre på en bestemt, ofte barnslig, måte.

Rasebegrepet som grunnlag for undertrykkelse

Rase var en kategori som ble brukt for å skille mellom menneskegrupper etter biologisk opphav. Inndelingen ble gjort etter ytre trekk, der hudfarge var spesielt viktig. I dag viser vitenskapen at disse bare er varianter av menneskerasen, men dette rasebegrepet ble lenge brukt som grunnlag for å rangere og undertrykke mennesker.

Tanken om at menneskenes atferd er knyttet til rase, sto lenge sterkt, ikke minst fram mot andre verdenskrig.

Det er viktig å forstå konteksten for den problematiske kulturforskningen, fordi den var formet av andre ideer i samfunnet. Tidsrommet fra 1860 til 1945 har blitt kalt "den vitenskapelige rasismens epoke" (Bangstad, 2017). Både biologer, zoologer, politikere og samfunnsvitere arbeidet ut fra antakelsen at vi kunne snakke om forskjellige menneskeraser, og at disse kunne rangeres.

Rasehygiene og sosial-darwinisme

Rasehygiene var et begrep som ble brukt av vitenskapen, og som handlet om å renske opp i arvematerialet i et folk ved å sterilisere underlegne mennesker. Her i Norge ble hundrevis av kvinner med tater-bakgrunn sterilisert ved tvang mellom 1934 og 1977.

Sosial-darwinisme var også en viktig strømning i vitenskapelige kretser. Det handlet om å bruke Darwins evolusjonsteorier på kultur og samfunn, slik at noen samfunn og kulturer ble sett på som mer utviklet enn andre. Den nordiske kulturen (og rasen) ble sett på som høyt utviklet, mens andre, som den samiske, ble sett på som et lavere trinn i evolusjonen.

Teoriene vi har referert til her, er for lengst diskreditert. Det vil si at de har blitt avvist som uvitenskapelige ideer uten forankring i fakta eller virkeligheten. Likevel ser vi at spor av disse teoriene lever videre, noe som viser hvor stor påvirkning de har hatt, og hvor viktig det er med en presis og faglig begrepsbruk når vi beskriver og sammenlikner mennesker på tvers av kulturelle skillelinjer.

En rapport om holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat fra 2019 peker på at mange av forestillingene fra en utdatert vitenskap lever videre i den norske befolkningen:

Vi finner imidlertid at hver fjerde nordmann tenker at det finnes «menneskeraser», og at disse «rasene» kan rangeres etter intelligens. Denne raseforståelsen finner vi at korrelerer sterkt med syn på likestillingspolitikk og innvandring. Personer som tror at noen «menneskeraser» er smartere enn andre, oppgir at de har større aksept for og mindre vilje til å sanksjonere om etniske minoriteter utsettes for diskriminering. De tror også i større grad at innvandring er skadelig for landet.

(Tyldum, 2019, s. 117)

Bangstad, S. (2017). Rasebegrepets fortid og nåtid. Norsk sosiologisk tidsskrift. https://www.idunn.no/norsk_sosiologisk_tidsskrift/2017/03/rasebegrepets_fortid_og_naatid

Hauan Nilsen, F. (2018). Antropologar, urfolk og nasjonalisme. https://www.uib.no/antro/117385/antropologar-urfolk-og-nasjonalisme

Tyldum, G. (2019). Holdninger til diskriminering. Oslo: Fafo.