Språk, kjønn og ungdom - Kommunikasjon og kultur 1 - NDLA

Hopp til innhold
Fagartikkel

Språk, kjønn og ungdom

Har du noen gang opplevd at foreldrene dine eller andre voksne ikke forstår deg, at det føles som de er fra "en annen planet"? Det er flere ulike grunner til at kommunikasjon mellom generasjoner eller kjønn kan være vanskelig.

Menn og kvinner kommuniserer ulikt

I artikkelen ”Kvinner tier” peker språkforskeren Helene Uri på noen forskjeller mellom kjønnene når det gjelder hvordan vi bruker språket (Uri, 2008). I en samtale vil kvinner og menn ha ulike mål. Kvinner er mer opptatt av likhet og fellesskap, og de vil i en samtale søke å bekrefte dette. Menn er derimot mer opptatt av å framheve seg selv og å styrke sin posisjon. I en samtale vil menn derfor være mer i en maktkamp med sine samtalepartnere.

Kvinner bruker gjerne flere småord enn menn for å ta flere forbehold i en samtale. De bruker ord som jo, vel, nok, altså, på en måte. En mann vil si "Sånn er det". Her finnes det ulike forklaringer på hvorfor det er slik. Noen vil si at kvinner er mer usikre, men vi kan også si at kvinner uttrykker seg mer nyansert og gir rom for ulike tolkninger.

Hvorfor liker mange jenter å gå sammen på do? Video: NRK / CC BY-NC-ND 4.0

Generasjonsforskjeller

Når det gjelder ungdomsspråk, er ungdommenes gruppetilhørighet viktigere enn kjønn. Det har mer å si for språket ditt enn om du er gutt eller jente. Men alder er også en viktig faktor, og begrepet ”ungdomsspråk” forteller oss at det er forskjell på språket til unge og eldre.

Det interessante med ungdomsspråket er at det har noen fellestrekk uavhengig av geografi og sosial klasse, nettopp fordi ungdom er i en fase av livet der de er i opposisjon til foreldregenerasjonen. Vi skal se nærmere på noen kjennetegn ved dette språket.

Ungdomsspråk

Det er knyttet mange stereotypier til språket ungdommer bruker, og til ungdomskulturen generelt. Bruker vi en beskrivende kulturforståelse, kan vi si at ungdommer banner mye, bruker stygge ord, snakker upresist, sier liksom i annenhver setning, og at alt enten er dødskult eller dritkjipt.

Som ungdom vil du kjenne deg igjen i noe av dette, men neppe i alt, og du vil nok også tenke at språket ditt varierer avhengig av hvem du kommuniserer med. Ved å bruke en dynamisk kulturforståelse kan vi gi en mer nyansert beskrivelse av ungdomsspråket, og av ungdomskulturen som sådan.

Vi skal se nærmere på noen trekk ved ungdomsspråket basert på Ingrid Kristine Hasunds bok Ungdomsspråk fra 2006. I denne boka vil du finne mange flere eksempler på ungdomsspråk.

Slang som identitetsmarkør

Bruk av slang er kanskje det viktigste kjennetegnet på ungdomsspråket, og slangspråket kan være en sterk identitetsmarkør. Ungdommer er generelt mer åpne for å ta i bruk nye ord i språket, og ofte gjelder dette ord og uttrykk fra andre språk. Engelsk er det mest utbredte språket, men vi finner også uttrykk fra språk som arabisk og spansk.

Vi kan bruke forskjellige slangord alt etter hvem vi er sammen med. Vi har mange slangord for ting som er bra eller dårlig, for eksempel digg, fett, good, ruler, døvt, kjipt og døll. I tillegg settes gjerne ordene døds- eller drit- foran disse ordene, som i dødsfett og dritkjipt.

Innvandring påvirker ungdomsspråket

Du kjenner sikker til begrepet "kebabnorsk" som blir brukt om en språkvariant vi særlig finner i noen bydeler i Oslo. I dette språket blandes det ord fra mange ulike språk, som arabisk, spansk og urdu. Vi kan si beib for jente, party for fest, adios for ha det, gerro for sigarett, loco for gal, kæbe for jente eller sjpa/schpaa for bra.

Det er riktigere å kalle denne språkvarianten for en multietnolekt. Opprinnelig ble begrepet kebabnorsk knyttet til innvandrerungdom fra ikke-vestlige land. I dag blir språkvarianten også brukt av ungdommer som er født i Norge.

Banneord som identitetsmarkør

Norske banneord er særlig knyttet opp mot religiøse tabuer, som i ordene helvete og herregud, eller andre tabubelagte områder, særlig sex og avføring: drita, bullshit, fuck, kødd, porno. Undersøkelser viser at frekvensen av banneord hos ungdom ikke er høyere enn hos eldre mennesker, men at dette er sterke ord, og da vil de raskt skille seg ut når de først blir brukt.

Diskursmarkører

Kvinner bruker gjerne flere småord enn menn når de snakker. Disse småordene som "ass", "bare", "liksom" og "sånn" kalles diskursmarkører, og vi bruker dem gjerne i uformelle samtaler.

Hyppig bruk av disse småordene blir sett på som typisk for ungdomsspråket, men Hasund påpeker at dette ikke nødvendigvis er tilfellet. Forskjellen er at ungdom vil bruke disse småordene i mer formelle situasjoner enn det voksne vil.

Liksom

Et ord som "liksom" kan virke meningsløst i språket, men slike diskursmarkører kan ha viktige funksjoner. Tradisjonelt tilhører liksom ordklassen konjunksjon og binder sammen to setninger ved at det betyr ”på samme måte som" eller ”slik som”: Han er politi liksom faren. Når vi bruker liksom som diskursmarkør, er det ikke alltid lett å si hvordan og hvorfor vi bruker det, men vi kan skille mellom tre bruksmåter:

  • Vi kan bruke liksom som et sammenligningsord, men da for å dempe det vi sier og gjøre det mindre presist, eller for å forsterke det vi sier: "Hun har liksom hundre forskjellige bukser." "Han er liksom så bra!"
  • Den andre måten er å bruke liksom når vi vil forklare noe eller utdype noe for den vi snakker med: "Hvis du liksom klikker der, vil den åpne seg." "Du tar liksom første vei til høyre, og så ser du det blå huset på høyre side."
  • Den siste måten er at liksom kan binde sammen ytringer, og at vi plasserer liksom før vi skal si noe: "Jeg møtte ham på vei hjem fra skolen i dag, og jeg liksom: 'Hallo, hva skjer?'"

Ordet liksom har blitt sett på som et jenteord, men det kan henge sammen med at dette ordet egner seg godt som et virkemiddel i småprat, noe jenter generelt gjør mer enn gutter. De bruker også diskursmarkører, men velger kanskje andre, som bare, sånn derre, ikke sant og vet du.


Kilder:

Hasund, I. K. (2006). Ungdomsspråk. Fagbokforlaget.

Uri, H., Husby, O., Tonne, I. & Vestad, J. P. (2008). Snakk om språk. Universitetsforlaget.

Skrevet av Marita Aksnes og Torgrim Gram Økland.
Sist faglig oppdatert 02.01.2019