Alt tyder på at disse skriftspråkene oppsto uavhengig av hverandre. Mer bemerkelsesverdig er det at det ser ut til at de gjennomgikk et noenlunde likt utviklingsforløp. Skriftspråket besto opprinnelig av bildeaktige skrifttegn, som etter hvert fikk en mer grafisk og stilisert utforming. Blant disse ble visse skrifttegn brukt til lydmessige formål, noe som igjen ble grunnlag for et lydbasert skriftspråk. Bortsett fra på kinesisk.
Betydningsbasert skriftspråk
Det som særpreger det kinesiske skriftspråket, er at det «stoppet opp» før det siste utviklingstrinnet. Kinesisk ble aldri primært et lydbasert skriftspråk, selv om lydelementer utgjør viktige byggesteiner i skriftspråket. Det betyr ikke at det er mer «primitivt», men at skriftspråket utviklet seg videre på betydningsnivået. De fant nemlig ut hvordan de kunne produsere skrifttegn som uttrykte mening etter behov.
De gamle kineserne hadde tidlig flere metoder for å lage nye skrifttegn, men ingen av dem var gode nok til å utvikle et skriftspråk videre, før de oppfant denne metoden for å skape nye skrifttegn. Denne prosessen startet trolig en eller annen gang i det andre årtusen fvt. og pågår den dag i dag (for eksempel når man oppdager et nytt grunnstoff og dermed trenger et nytt ord/skrifttegn for dette). Metoden går ut på å kombinere et betydningselement og et lydelement for å skape et nytt skrifttegn. Se egen artikkel som forklarer framgangsmåten for dette.
Fra emblemer til skriftspråk
Gjennom en lang periode fra ca. 5000 til ca. 2000 fvt. har man bevart emblemer eller merker som ble risset inn i leirkar. Noen av disse emblemene kan med velvilje kalles skrifttegn, for en del av dem er svært like de man finner i de eldste formene av skriftspråket.
De eldste eksemplene på skriftspråk som vi rår over i dag, skriver seg fra siste del av Shang-dynastiet, dvs. ca. 1200 til ca. 1045 fvt. Det dreier seg om innskrifter på såkalte orakelbein (bukskjold fra skilpadder og skulderbein fra storfe), som kongemakten brukte til rituell spådomsvirksomhet. Spådomsspørsmålet, og ofte også svaret, ble risset inn i orakelbeina.
Metoden med å kombinere et lydelement og et betydningselement for å lage nye skrifttegn finnes i stor grad allerede i orakelmaterialet. Det må derfor ha skjedd en betydelig utvikling mot et fungerende skriftspråk som har vært forut for det materialet vi rår over i dag.
Bronseinnskrifter og nedarvede tekster
Bronsealderen i Kina var teknologisk sofistikert og varte lenger enn bronsealderen i Vesten. Det er utgravd et stort antall bronsegjenstander som ble brukt i ritualer. Særlig gjenstandene fra ca. 1000 til ca. 500 fvt. har innskrifter som er svært interessante så vel teksthistorisk som skrifthistorisk. Skrifttegnene i bronse er en videreutvikling av skrifttegnene som ble brukt i orakelinnskriftene, og de er det viktigste primærkildematerialet vi har fra denne perioden.
De tidlige nedarvede tekstene skriver seg fra samme periode. De eldste delene av dem stammer fra rundt år 1000 fvt. og har en helt sentral stilling i den kinesiske kulturhistorien. Det gjelder først og fremst de eldste delene av Dokumentene, Shū jīng 书经, Sangene, Shī jīng 诗经, og Forandringenes bok, Yì jīng 易经. Slike tekster har ofte en ganske komplisert overleveringshistorie.
Stilretninger
En del av de skrifttegnene som brukes i Kina i dag, ble forenklet på 1950- og 1960-tallet, men fram til da hadde de vært mer eller mindre uforandret i ca. 1700 år! Fra de eldste tidene gjennomgikk kinesiske skrifttegn flere stilendringer, fra et mer bildemessig opphav til mer abstrakte grafiske former. Vi har skrevet en egen artikkel om dette, der vi nevner kort de viktigste stilartene innenfor kinesiske skrifttegn. De eldste stilartene er ikke i daglig bruk, men brukes aktivt til dekorative og stilistiske formål.
«Bøker» av bambus
Det mest brukte skrivegrunnlaget fra de eldste tidene av og litt inn i vår egen tidsregning var flate bambusstikker, som ble tredd sammen med tråd i den ene enden. Disse «bøkene» kunne bli ganske omfangsrike, men var solide, og de dukker stadig opp i utgravinger. Skriften ble påført med pensel og tusj. Siden bambusstikkene var opprette, ble teksten påført vertikalt, noe som også var mulig på grunn av måten skrifttegnene var utformet på. Den vertikale måten å skrive på ble videreført etter at papiret ble oppfunnet rundt år 100. Andre tidlige skrivegrunnlag var silke og treplater.