Trombose og emboli

En trombe består hovedsakelig av blodplater (trombocytter), røde blodceller (erytrocytter) og fibrin. Tromben er vanligvis festet til vev i karveggen. Sykdomsprosessen kalles trombose. Vi skiller mellom venøse og arterielle tromber.

• De arterielle trombene består hovedsakelig av blodplater og kalles derfor platetromber.

• Venøse tromber består hovedsakelig av fibrin og røde blodceller og kalles derfor koagulasjonstromber.

Tromboflebitt er en tilstand hvor en venøs trombose har ført til en betennelsesreaksjon i karveggen i en overflatisk vene.

En embolus er en propp av et eller annet materiale, som regel en del av en trombe. Hvis en trombe eller deler av en trombe løsner, dannes en embolus som føres med blodstrømmen og går til armene, beina, hjernen, mage-tarmsystemet eller nyrene.

En slik embolus kan føre til infarkt, og symptomene kommer fra det organet som rammes. Den sykdomstilstanden som oppstår, kalles embolisme eller emboli. En embolus kan være venøs eller arteriell. Venøse emboli gir lungeemboli.

Ved overflatisk tromboflebitt har pasienten lokal hevelse, rødme, varme og smerter som ved en betennelsestilstand generelt.

Ved dyp venetrombose (DVT) plages pasienten med smerter og ømhet, eventuelt ødemer som følge av den venøse stuvninga. Dette kan hemme blodgjennomstrømninga og forårsake cyanose (misfarging på grunn av oksygenmangel). Pasienten kan ha moderat feber, og større tromboflebitter kan påvirke allmenntilstanden.

Dersom en embolus føres til armer eller bein, kan de bli bleke, kalde og mangle puls. Cyanose og sterke smerter er vanlig. Dersom dette ikke blir behandlet, kan pasienten utvikle gangren (koldbrann).

Ved lungeemboli har en embolus fulgt blodstrømmen til lungene og stoppet opp i en lungearterie der den kan forårsake lungeinfarkt. Symptomene kommer an på blodproppens størrelse, og en stor embolus kan medføre døden i løpet av få minutter. Pasienten får da plutselig dyspné (tung pust) og sjokksymptomer. Mindre lungeemboli gir dyspné og stikkende respirasjonsavhengige smerter. Pasienten kan også ha blodig oppspytt, bli cyanotisk på grunn av for lite oksygen til lungene og få høy puls.

• Aterosklerose er den vanligste disponerende faktoren for arteriell trombose, for eksempel i koronararteriene (kransarteriene) ved hjerteinfarkt.

• Overflatisk trombose (tromboflebitt) kan oppstå når pasienten har fått et perifert venekateter fordi dette kan irritere åreveggen.

• Arterielle emboli dannes ved at avleiret materiale løsner fra en ateriosklerotisk årevegg og føres med blodstrømmen.

• Dyp venetrombose (DVT) er blodproppdannelse i de store, dyptgående venene i leggene, lårene, bekkenet samt arm- og skulderområdet. Mange forhold kan føre til at det danner seg blodpropp i de dype venene i beina. DVT kan skyldes langsom blodstrøm på grunn av postoperativt sengeleie, eller det kan være en komplikasjon på grunn av annen immobilitet. Langvarig stillesitting, for eksempel i forbindelse med lange flyturer, kan også føre til nedsatt blodstrøm og øke risikoen for at det danner seg blodpropper. Hjertesvikt, dehydrering, graviditet og svulster kan også gi langsom blodstrøm og slik disponere for dyp venetrombose. Visse typer p-piller øker også forekomsten av sykdommen. Røykere er spesielt utsatt for DVT fordi sigarettrøyking gjør blodet "seigere".

• Venøse emboli kan oppstå postoperativt på grunn av at en embolus har løsnet fra tromber i dype vener i beina eller bekkenet. Dyp venetrombose disponerer derfor for lungeemboli.

Anamnese (sykehistorie) og klinisk undersøkelse vil gi mistanke om sykdommene. For å påvise en dyp venetrombose brukes venografi (røntgenundersøkelse av venene) eller ultralyd. Arteriografi (røntgenundersøkelse av arteriene) brukes for å diagnostisere en embolus i armer eller bein.

Vi kan stille diagnosen lungeemboli ved å ta røntgen eller CT av lungene, EKG og ultralyd av hjertet. Blodprøver påviser oksygeninnholdet i blodet og om det er endringer i blodets viskositet (tykkelse).

Overflatisk tromboflebitt behandles med antiflogistika (betennelsesdempende medikamenter) som lokal salve eller tabletter.

Dype venetromboser behandles med antikoagulasjons-medikamenter. Disse kan gis som subkutane injeksjoner (for eksempel Klexane) eller som tablettbehandling med warfarin (Marevan). Disse medikamentene hindrer videre vekst av tromben, men løser den ikke opp. Det må kroppens fibrinolytiske system (prosess som løser opp blodkoagler) gjøre.

En embolus kan fjernes med embolektomi der et ballongkateter føres inn i arterien og "fisker ut" embolus. Sykdommen kan også behandles med antikoagulasjons-medikamenter.

Ved alvorlige sykdomstilstander som er forårsaket av trombose eller emboli, er det mulig å gi medikamenter som kan løse opp "proppen". Slik behandling kalles trombolyse. Behandlinga er imidlertid noe risikofylt fordi den kan medføre stor blødningsfare.