Kommunikasjon og interkulturell kompetanse
Måten vi kommuniserer på som avsendere og mottakere, kan være avgjørende for utfallet av en kommunikasjonssituasjon. Er vi villige til å lytte og prøve å forstå hva den andre mener, hvorfor hun mener det hun sier, hva hun vil oppnå og så videre, eller er vi kun opptatt av å få frem vårt eget budskap – å få rett?
Lukket kommunikasjon | Åpen kommunikasjon |
---|---|
|
|
Dobbeltkommunikasjon oppstår når du sier noe, samtidig som du egentlig uttrykker noe annet, kanskje det motsatte. Avsender kan si to motsatte ting i samme utsagn. Også kroppspråket kan vise hva avsenderen egentlig mener:
Dagens foreldre er eksperter på dobbeltkommunikasjon. Hør på dette: «Ja, så gå på den festen, da ... Men du får egentlig ikke lov!» Også kroppsspråket formidler at dette liker de egentlig ikke, men du har din egen vilje og er vant til å få den. Kjenner du deg igjen?
Også atferd og livsstil kan komme i konflikt med det som sies. Vi kan ha intensjoner om å handle på beste måte, men det er vanskelig å få til det vi ønsker i praksis. Når det vi sier blir vanskelig å gjennomføre, har vi en tendens til å velge enkleste utvei:
«Jeg mener at en nøysom livsstil er det beste både for mine medmennesker og miljøet. Samtidig gleder jeg meg enormt til Syden-reisen sammen med mine venninner. Vi skal leie bil, slik at vi kommer oss lettvint omkring. Klærne og smykkene er vanvittig billige på Kreta.»
Noen ganger handler det om at det er andre som sitter med makten til å gjennomføre. De kan ha andre intensjoner og hensyn å ta:
En norsk utviklingsarbeider i et afrikansk utviklingsprosjekt kan hevde at de menneskene han arbeider blant skal ha medbestemmelsesrett i et utviklingsprosjekt, samtidig som strukturene og premissene for det hele utelukker enhver likeverdig medbestemmelse.
Når det kommer til stykket, er det utviklingseksperten som bestemmer – i kraft av sin rolle i organisasjonen av prosjektet og i kraft av pengene han disponerer. Hele situasjonen kommuniserer hvem som er overordnet og hvem som er underordnet, hvem som bestemmer reglene for samhandlingen.
Eksemplene ovenfor viser at det ikke alltid er samsvar mellom liv og lære, mellom ord og handling. Vanligvis taler handlingene sterkere enn alle ordene.
Eksemplene viser også et annet viktig poeng ved kommunikasjon. Kommunikasjonsrelasjoner kan være symmetriske eller asymmetriske.
En symmetrisk relasjon innebærer at kontroll, makt og myndighet er jevnt fordelt mellom partene, slik at de danner likeverdige relasjoner. Ofte oppleves det slik i forholdet mellom gode venner eller kollegaer som i ord og handling viser gjensidig respekt for hverandre. Symmetri forutsetter balanse i forholdet, og at man opplever hverandre som jevnbyrdige.
Asymmetri er det motsatte, at den ene har mer makt, kontroll eller autoritet enn den andre. Relasjonen kan medføre et slags foreldre-barn-forhold også mellom voksne, hvor den ene blir liten, usikker, trassig eller opprørsk, mens den andre blir stor, selvsikker, moralsk eller autoritær. Den ene blir svak, den andre sterk, og dette er en opplevelse de begge på sett og vis deler.
Eksempelvis kan asymmetrien i forholdet mellom terapeut og pasient være bestemt gjennom rollefordelingen. Den ene er hjelper, den andre er den som trenger og mottar hjelp. Enhver omsorgssituasjon innebærer et asymmetrisk forhold.
I slike situasjoner er det viktig at den makt den sterke har, som i og for seg er legitim, ikke blir misbrukt overfor den svake. Den sterke må heller ikke ta alt ansvar bort fra den svake, så sant vedkommende er i stand til å mobilisere sine egne ressurser.[1]
Når vi kommuniserer om et saksinnhold, et bestemt tema eller et problem, kan vi kalle det for innholdskommunikasjon. En slik kommunikasjon kan være overveiende verbal, men understøttes av ikke-verbal kommunikasjon. Vi kan imidlertid også samtidig kommunisere om vårt innbyrdes forhold, det vi kan kalle relasjonskommunikasjon.
En relasjonskommunikasjon foregår ofte ikke-verbalt, for eksempel med små trekninger i ansiktet, ulike typer smil eller manglende smil, oppsøkende eller avvikende blikkontakt og små «ja»- og «hm»-lyder. Slik respons vil ganske effektivt formidle om vi er interessert i å utdype kontakten, eller om vi ønsker å «kutte ut».
Relasjonsaspektet er knyttet til måten vi formidler innholdet i en kommunikasjon på, det vil si den holdning vi – verbalt og ikke-verbalt – henvender oss til andre med, for eksempel ved å vise interesse, likegyldighet, utålmodighet, vennlighet eller irritasjon. Relasjonskommunikasjon kan selvsagt også formidles verbalt eller skriftlig ved antydninger som «min gamle venn», «drittsekk», «kjærlig klem» eller «vi ses snart». De innbyrdes relasjonene, som gjerne også omfatter mer følelsesmessige forbindelser mellom kommunikasjonspartnerne, er utrolig viktige for vår måte både å sende og motta tegn og signaler på.
Ordet sympati kommer av gresk og betyr medfølelse eller medlevelse (gresk: sym = med, patheia = følelse). Empati betyr innfølelse eller innlevelse (gresk: em = i).
Vi kan vise sympati når vi gir uttrykk for å forstå en annens følelser fordi vi har opplevd noe lignende selv. Vår evne til å tenke oss selv i den andres sted er selvsagt begrenset, for vi kan aldri gå inn i en annens identitet. Oftest kan vi bare forestille oss hvordan vi selv ville ha tenkt, talt og handlet i den andres sted ut fra våre forutsetninger.
Det fortelles at dronning Marie Antoinette under den franske revolusjonen, da bøndene stormet kongens palass, spurte hvorfor de bråkte sånn. «De har ikke brød!» ble det sagt. «Kan de ikke spise kaker?» spurte dronningen. Hennes kontakt med bøndenes daglige virkelighet var så liten at hun hadde ingen evne til innlevelse i deres situasjon. Hennes sympati strakte seg til å tenke seg inn i deres sted med sine egne erfaringer. I et slikt tilfelle ville hun selv ha spist kaker. Hun så altså situasjonen ut fra sin egen referanseramme.
Vi kan ikke like lett si hvordan den andre virkelig tenker, taler, føler og handler ut fra sine egne forutsetninger. Denne forskjellen er viktig. Hvis jeg for eksempel forteller deg at jeg nylig har mistet min tante, kunne du forestille deg hvordan du ville ha følt det om det var din tante som var død? Dersom jeg nylig hadde mistet jobben min, eller arvet en million kroner, kunne du tenke deg hvordan du ville følt om det hadde hendt deg? Denne følelsen kalles sympati.
Empati er innfølelse eller innlevelse. Denne følelsen går ut på å forestille seg den andres opplevelse ut fra hans eller hennes forutsetninger. Dette er mye mer krevende. Ved sympati tenker du deg selv inn i en annens sted, men du er like fullt deg selv, og du opplever verden gjennom din egen referanseramme – ditt eget kulturfilter.
Ved empati tenker du deg inn i den andres sted på en slik måte at du føler, ser og opplever ut fra den andres ståsted, gjennom den andres kulturelle briller. Dette er selvsagt ikke fullt ut mulig, men innlevelse kan være et ideal, og i interkulturell kommunikasjon kan det være avgjørende for en virkelig forståelse. Likevel må vi understreke at empati handler om å oppfatte den andres følelser, men også å vite at denne følelsen ikke er ens egen.
Kommunikasjonsforskeren Richard Brislin hevder at mennesker med en empatisk holdning har lettere for å utvikle andre kommunikasjonsferdigheter enn dem som er karakterisert som å være ikke-empatiske. Å ha en empatisk holdning er derfor en viktig forutsetning for interkulturell kompetanse.