Med samtalen som forbilde
Ordet kåseri kommer av fransk causerie, som betyr lett, ledig samtale. Kåseriet er da også opprinnelig en muntlig sjanger og betegner en dannet, lett samtale om litteratur, filosofi eller kunst.
Den første som brukte ordet kåseri om skriftlige tekster, var den franske kritikeren Charles-Augustin Sainte-Beuve (1804–1869). Kåseriene hans var forfatterportretter med litteraturkommentarer. Etter hvert ble kåseri en sjangerbetegnelse for lette aviskommentarer om vitenskap og kunst, med et muntlig og samtalende preg.
Kåseri og petit
De trykte kåseriene ble også kalt petiter (fransk for liten), på grunn av skriftstørrelsen disse tekstene ble satt med. I dag bruker vi fremdeles betegnelsen petit på korte, kåserende tekster i aviser, mens ordet kåseri først og fremst betegner den muntlige varianten, for eksempel i radioen, i revyer og standup-show.
I skolesammenheng kaller vi også skriftlige tekster i denne sjangeren for kåseri. Mer presist burde vi kanskje kalt dem for manus til et kåseri.
Saklig innhold – lekende språk
I et kåseri forholder forfatteren seg til den virkelige verden – emnet er som oftest hverdagslig eller dagsaktuelt. Språket er derimot preget av et lekent og utforskende forhold til dette emnet. En kåsør kan leke med ord og uttrykk og alle slags språklige virkemidler.
Humor og ironi
Emnet skal behandles på en lett og humoristisk måte. Derfor blir ironi et viktig virkemiddel, og kåsøren bruker generaliseringer, overdrivelser, underdrivelser og andre virkemidler som har en humoristisk effekt.
Muntlig tone
I tillegg holder kåsøren en lett og muntlig språktone, for eksempel gjennom enkel setningsoppbygning, hverdagslige ord og uttrykk eller slang.
Personlig og subjektivt
Et annet typisk trekk ved kåseriet er den personlige tonen i teksten. Forfatteren er synlig, bruker gjerne jeg- eller vi-form og henvender seg ofte direkte til mottakeren. Det er også vanlig at kåsøren tydelig viser at han har personlige synspunkt om emnet han tar opp.
Litt mer enn underholdning
En god kåsør har flere formål med teksten sin: Han vil underholde, men også vekke ettertanke, og derfor er både form og innhold viktig. Målet er gjerne å få leseren til å se på virkeligheten med et nytt og skjevt blikk.
Sjangereksempler
Maria Parr:
Kåserieksempel: Salomo, midtnormalen og eg
Linda Eide: