Kåseri og petit
Ordet kåseri kommer av fransk causerie, som betyr lett, ledig samtale. Kåseriet er da også opprinnelig en muntlig sjanger og betegner en dannet, lett samtale om litteratur, filosofi eller kunst.
Den første som brukte ordet kåseri om skriftlige tekster, var den franske kritikeren Charles-Augustin Sainte-Beuve (1804–1869). Kåseriene hans var forfatterportretter med litteraturkommentarer. Etter hvert ble kåseri en sjangerbetegnelse for lette aviskommentarer om vitenskap og kunst, med et muntlig og samtalende preg.
Kåseri og petit
De trykte kåseriene ble også kalt petiter (fransk for liten), på grunn av skriftstørrelsen disse tekstene ble satt med. I dag bruker vi fremdeles betegnelsen petit på korte, kåserende tekster i aviser, mens ordet kåseri først og fremst betegner den muntlige varianten, for eksempel i radioen, i revyer og standup-show.
I skolesammenheng kaller vi også skriftlige tekster i denne sjangeren for kåseri. Mer presist burde vi kanskje kalt dem for manus til et kåseri.
I et kåseri forholder forfatteren seg til den virkelige verden – emnet er som oftest hverdagslig eller dagsaktuelt. Språket er derimot preget av et lekent og utforskende forhold til dette emnet. En kåsør kan leke med ord og uttrykk og alle slags språklige virkemidler.
Humor og ironi
Emnet skal behandles på en lett og humoristisk måte. Derfor blir ironi et viktig virkemiddel, og kåsøren bruker generaliseringer, overdrivelser, underdrivelser og andre virkemidler som har en humoristisk effekt.
Muntlig tone
I tillegg holder kåsøren en lett og muntlig språktone, for eksempel gjennom enkel setningsoppbygning, hverdagslige ord og uttrykk eller slang.
Personlig og subjektivt
Et annet typisk trekk ved kåseriet er den personlige tonen i teksten. Forfatteren er synlig, bruker gjerne jeg- eller vi-form og henvender seg ofte direkte til mottakeren. Det er også vanlig at kåsøren tydelig viser at han har personlige synspunkt om emnet han tar opp.
Litt mer enn underholdning
En god kåsør har flere formål med teksten sin: Han vil underholde, men også vekke ettertanke, og derfor er både form og innhold viktig. Målet er gjerne å få leseren til å se på virkeligheten med et nytt og skjevt blikk.
Sjangereksempler
Maria Parr:
Kåserieksempel: Salomo, midtnormalen og eg
Linda Eide:
Familien som spela vekk jola
Tekstversjon
(Musikk)
(Kåsøren med tilgjort stemme:) "Familien som spela vekk jola", et moderne skillingsdikt av Linda Eide. Det er forfatteren selv som leser.
(Musikk)
Og det var vesle Lars ved en spilleautomat
som drømte om sau og kålrabi på et julefat.
Den tynne hånda skalv og svetten rant
for jula kunne bare reddes om han vant.
Folk hamstret julemat og kassaapparatene sang.
Hjemme lå bare en sundrevet lottokupong.
Kjøleskapet var gapende tomt og nakent,
en eneste sursild lå der i en eiret lake.
Utenfor butikken falt julesnøen lett og var.
Lars sto og tenkte på sin egen galne far.
Hadde han bare ikke satset alt på Gampegauten,
så hadde de i det minste hatt penger til julegrøten.
Men far lærte aldri av slikt,
det skjedde hvert år, gikk alltid likt:
Før jula satsa han alt på ett kort,
hesten sprang seint, men pengene fort.
Snart ringte hele verden jula inn.
Lars husket mors bønn: Vinn, Lars! Vinn!
Det var den siste mynten som skulle gi julematen,
etter en klirrende lykketur i spilleautomaten.
Lars tenkte på mor i det kalde huset.
Mor med det tomme kaffekruset.
Mor som hostet og holdt seg for bringa
for helsa var skral etter et liv med bingo.
Sju kvelder i uka, men ikke om det nytta,
hun vant verken penger eller luksushytte.
Hver gang lovet hun veslegutten en gave,
men Lars lå og gråt i den forlatte stuen.
Han visste at tallene var stygge med mor.
Ikke en eneste gang holdt hun ord.
Inkasso kom det på hver eneste regning,
men for mor var det alltid en ekstra trekning.
Men nå var huset ribbet for alt som en gang var.
Da banken dro med senga, ramlet det for far.
Spillegjelda var høyere enn det høyeste fjell.
Bare slik kom de nær Vårherre likevel.
Lars sto ved automaten, utarma og slapp.
Og helt brått var det at pengestykket glapp,
ut i julegata trillet mynten,
under biler, mellom julepynten.
Lars sprang etter og vrengte med øynene.
Snart var vel tikroningene over alle hauger.
Da ville han aldri mer hjem til mor.
Å, gi han aldri var kommet til denne jord!
Det var i postkrysset at ulykka var ute.
Linje 60 var for første gang i rute.
En diger buss og en liten gutt,
det så ikke akkurat vakkert ut.
Juleklokka kimet da Lars ble plukket opp.
Den lå nokså spredt, hans vesle barnekropp.
Men hånda snødde ned og fant sin egen bløte seng.
De fant han neste vår, ved siden av en skinnende liten penge.
musikk
(Kåsøren med tilgjort stemme: ) Du har hørt i original "Familien som spela vekk jola", et moderne skillingsdikt. Det var forfatteren selv som leste.