Av Sven Egil Omdal
Teorien er enkel: Vi vet at det er noen der ute som hater alt som er fremmed, som frykter alt som utfordrer deres egne tradisjoner og verdier. Ved å la dem få tømme seg i kommentarfeltene på nettavisene, reduserer vi trykket og hindrer at de eksploderer. Redaktørene vil gjerne være en slik ventil, selv om det som slipper ut, både er grumsete og lukter ille.
I 1954 publiserte den berømte amerikanske psykologen Gordon Allport en studie som effektivt tar livet av både myten om trollenes sterke allergi mot sollys og teorien om at hatefulle leserinnlegg er ventilen i en politisk trykkoker. Han kalte boken: The Nature of Prejudice – Fordommenes natur. Det er ikke slik at det finnes en viss mengde hat der ute, som blir ventilert gjennom ytringer, mente Alltorp. Derimot er det slik at hatefulle ytringer skaper flere hatefulle ytringer og kan lede til vold.
I de snart 60 årene som er gått, har mange andre psykologer gjort tilsvarende observasjoner: I stedet for å redusere hatet bidrar sterke angrep på minoriteter, eller til og med en majoritet som kvinnene, til mer hat. Menn som hater kvinner, blir ikke roligere og mer åpne for likestilling av å få fortalt verden hvor sterkt de forakter feminismen og alt dens vesen.
Det finnes andre forskere som er uenige, men det finnes ingen som mener at dagens samfunn bør styres etter påstander i folkeeventyrene. Fordi massemediene fremdeles påvirker opinionen gjennom å forme meninger og stimulere følelser, er det viktig at redaktører og journalister lærer av vitenskapen hvilke konsekvenser de ulike redaksjonelle valgene får.
Tidligere i år skrev en anonym debattant på Dagbladet.no: ”Norge trenger en lasermann nå før det er for sent”. Lasermannen var en svensk statsborger av tysk/sveitsisk opprinnelse som høsten 1991 skjøt 12 personer i Stockholm og Uppsala. Tilnavnet fikk han fordi de ofrene som overlevde, så den lille røde prikken fra et lasersikte på sin egen kropp et øyeblikk før kulen traff dem. Alle ofrene var fargete, ett av dem døde.
Ønsket om at Norge måtte få en person som kunne skyte fargete, ble publisert den 14. juli, åtte dager før Utøya. Innsenderen benyttet seg av muligheten til å spre sitt hat anonymt. Denne retten har mange norske redaktører forsvart siden nettet kom, mens de aller fleste samtidig har forlangt at alle innsendere til papiravisene må fremstå med fullt navn. Nå er selvransakelsens tid kommet til de store redaksjonene. Aftenposten stengte Debattsentralen etter 22. juli, VG stengte for anonym debatt og ber nå folk logge seg inn med Facebook-profilen.
Retten til å være anonym går langt tilbake i norsk offentlighet. Den er en viktig rett når urett skal avsløres. De som vil varsle om overgrep eller korrupsjon, må kunne gjøre det uten selv å risikere forfølgelse. Det må også være mulig for sårbare personer å skildre sin sårbarhet uten å bli navngitt. Unge som er usikre på sin seksualitet, må kunne diskutere homofili og heterofili anonymt.
Retten til å være ekstrem er ytringsfrihetens grunnpilar. Det er de ekstreme ytringene som trenger beskyttelse i Grunnloven. De meninger som flertallet har, trenger ingen slik beskyttelse.
Men kan retten til å være anonym kombineres med retten til å være ekstrem? Blir samfunnet tryggere hvis noen får lov til offentlig å hate andre, uten selv å måtte vise ansikt? Alltorp laget en skala over fordommenes uttrykk. Den går fra negative karakteristikker og det som ofte omtales som ”hate speech”, til forsøk på å utrydde hele grupper av mennesker. Anders Behring Breivik begynte i den ene enden av skalaen og endte i den andre. Hvor sikre kan vi være på at de anonyme som i dag hyller ham på nettet, ikke en dag vil forsøke å kopiere ham?