Hopp til innhold

Fagartikkel

Se meg!

Vi er alle avhengige av å bli sett for å vite hvem vi er. Men hvor mye av våre innerste følelser skal vi blottlegge offentlig for andre?

LK20
En jente med hvit kjole og dukkemaske sitter alene på gulvet og holder en svart og hvit katt. Foto.

Hvem er jeg hvis du ikke ser meg? Og hvem er jeg bak masken?

Jeg finnes fordi du ser meg

Vi utvikler identiteten vår gjennom å speile oss i andres blikk. Derfor er det grunnleggende for små barn å bli sett av voksne. Men også senere i livet har vi behov for at andre bekrefter at de ser oss og anerkjenner oss. Å bli usynliggjort i venneflokken, i familien eller som samfunnsborger er noe av det vondeste vi kan oppleve.

Behovet for å bli sett kan imidlertid også bikke over til et umettelig behov for å være i sentrum for andres oppmerksomhet. I gresk mytologi fortelles det om unggutten Narkissos som ble forelsket i sitt eget speilbilde. Sykelig selvopptatthet kalles derfor narsissisme.


Se meg no, eg kjenner at eg levar
I mine sko kan du skjønne ka eg menar
Eg gikk for langt ville bare stå på scenar
Egen oppmerksomhet var det som ga problemer

Sitat fra sangteksten «Se meg»[1] av Adrian Sellevoll


Mediene som scene

Mediene er en scene der vi kan oss selv. I dag har de fleste tilgang til å vise seg fram i sosiale medier. Det øker muligheten til å bli sett og få anerkjennelse av andre. En fin kommentar på det nye profilbildet gjør godt langt inn i sjelen og styrker selvtilliten. Men samtidig blottstiller vi oss ved at manglende eller negative tilbakemeldinger også er synlig for andre. Det kan over tid utfordre den psykiske helsa vår.

Forskning[2] tyder på at jenter i større grad enn gutter er følelsesmessig motivert til å bruke sosiale medier. Det kan også se ut til at ungdom med psykiske utfordringer benytter sosiale og digitale medier som strategi for å samhandle med jevnaldrende uten at plagene de har, er synlige for andre. Sosiale medier kan dermed også brukes som kamuflasje.

Noen personer har et konstant og nærmest sykelig behov for å bli sett og være i fokus for andres oppmerksomhet. Forskere[3] deler personer med narsissistiske tilbøyeligheter inn i to grupper: de grandiose og de sårbare. Noen har karakterisert den tidligere amerikanske presidenten Donald Trump som en grandios narsissist som konstant tvitrer om egen fortreffelighet. For de sårbare kan sosiale medier oppleves som en trygg scene å opptre på, der de selv har regi, og der de slipper å bli konfrontert med andre ansikt til ansikt.

Den nye åpenheten

Begrepet «den nye åpenheten» blir brukt om en trend der kjente og ukjente personer offentlig blottlegger sine psykiske problemer. Det kan dreie seg om spiseforstyrrelser, angst, depresjon, rusproblemer eller selvmordsforsøk.

Professor i kultur- og samfunnspsykologi Ole Jacob Madsen peker i kronikken «Den betingede åpenheten om psykiske lidelser»[4] på noen medierelaterte årsaker til denne nye åpenheten.

Fiktive helter i filmer og TV-serier er ikke lenger bare sterke og flinke. De sliter også med angst, rus og personlighetsforstyrrelser. Slike framstillinger er med på å allmenngjøre psykiske lidelser.

Politikere, idrettsutøvere, artister, finansfolk og andre kjendiser som «står fram» med sine problemer, er godt stoff i etablerte medier som TV, nettaviser og ukeblad. Vi lar oss fascinere av det å komme så tett innpå kjente personer. Samtidig blir deres åpenhet og måte å takle problemer på et forbilde for oss.

Ung mann med langt, mørkt hår sitter i en seng under et portrett av seg selv. Foto.

Erlend Elias Bragstad er en av kjendisene som har valgt å stå fram med sine psykiske lidelser i magasinet «VG Helg» og i bokform. Her forteller han om angst og selvmordstanker som følge av seksuelle overgrep.

Tenk etter

Ifølge Ole Petter Madsen er det ikke sikkert at den nye åpenheten i mediene gjør det lettere for folk å snakke om sine psykiske problemer ansikt til ansikt med familie, venner og arbeidsgivere.

Hva tror du? Er det lett å stå fram med psykiske lidelser i ditt miljø?

Avmystifisering og synliggjøring av psykiske lidelser

TV-programmer der vi møter mennesker som sliter med psykiske problemer, har mange seere og får ofte positiv omtale. Programmene har mye til felles med kjente realityserier, men oppleves som mer ekte og mindre regissert. Det er lett å identifisere seg med og få empati for deltakere som viser fram sine innerste følelser for åpent kamera.

Ni personer med blomsterbuketter og innrammede diplomer. Foto.

Rådet for psykisk helse gir Tabuprisen for 2016 til Anders Lillesæter, Christopher Groos, Eirin Larsen , Fredrik Stangnes, Karsten Nordal Hauken, Kira Helene Andersen, Malin Nesvoll Vangsnes, Trine Lind Vestli og Peder Kjøs for TV-serien «Jeg mot meg» som ble vist på NRK våren 2016.

Psykolog Peder Kjøs[5], som står bak TV-serien Jeg mot meg, tror det kan være positivt for noen å eksponere seg på TV eller i sosiale medier, men at dette ikke passer for alle. Deltakerne må være klar over at de kan komme til å bli forbundet med de sårbare sidene de viser fram, lenge etter at TV-lampene har sloknet. En positiv effekt av eksponering på TV er imidlertid at det kan være med på å avmystifisere terapeutisk behandling.

Å «stå fram» i sosiale medier

Mange av oss tørster etter å få den samme oppmerksomheten og positive responsen som andre som har våget å «stå fram» i mediene. I sosiale medier kan vi selv ta regi på hvor åpne vi vil være om de problemene vi har. Mange velger å blottlegge det de sliter med. Noen forteller at dette har endret livet deres til det bedre, og at de har blitt tatt inn i et fellesskap av mennesker som forstår dem og vil dem vel. Livet har tatt en ny retning, og kanskje kan det også ha vært redningen for enkelte.

Men hva med dem som får mange «likes» den dagen de offentliggjør sin innerste smerte, men etterpå blir overlatt helt til seg selv, eller opplever at andre trekker seg bort? Selv om andre oppfordrer oss til å «stå fram», er det ikke alltid at verden rundt oss er beredt til å ta imot oss.

Når hjertet brister, og man kaster seg ut på offentlighetens bølgehav, er det ingen som tar imot.

Camilla Helen Heiervang[6], Minerva


Derfor er det viktig å tenke nøye gjennom både positive og negative konsekvenser av å «stå fram» i mediene. Er du sterkt nok til å ta imot det som kommer? Og har du tenkt på hvilket inntrykk du ønsker at en framtidig arbeidsgiver som søker opp navnet ditt på Google, skal sitte igjen med når du søker på din første jobb?


Til ettertanke

I TV-programmet Blottlegg meg møter vi blant andre psykolog Hedvig Montgomery[7]. Hun oppfordrer unge som sliter, til å dele med de nærmeste før de eventuelt deler av sitt indre liv på sosiale medier.

– Tenk gjennom hvem som burde visst det først. Hvis mamma eller bestevennen leser om det på bloggen din, må du tenke om de vil føle seg lite viktige og sviktet, sier hun.

– Sannheten har mange sider, også for en selv. Gi deg selv mulighet til å endre historien din ved å ikke låse deg til en versjon nå, sier hun.

Til fordypning

I NRK-programmet Blottlegg meg utforsker programleder Emma Clare Gabrielsen den nye åpenheten rundt psykisk helse og leter etter sin egen grense for hvor mye hun selv vil dele offentlig.

Se programmet, og tenk samtidig gjennom hvor din grense går.

Se en tekstet versjon av programmet her: Blottlegg meg

  1. 1«Se meg!». Sellevold, Adrian. https://genius.com/Adrian-sellevoll-se-meg-lyrics (hentet 17.11.20). Genius. 2020.
  2. 2«Hyppig bruk av sosiale medier kan gi ungdom psykiske utfordringer». Brattøy,S. m.fl.. https://sykepleien.no/forskning/2019/11/hyppig-bruk-av-sosiale-medier-kan-gi-ungdom-psykiske-utfordringer (hentet 23.11.20). Sykepleien.no. 2019.
  3. 3«Sårbare narsissister er tryggest på sosiale medier». Jkobsen, S.E.. https://forskning.no/psykologi-media/sarbare-narsissister-er-tryggest-pa-sosiale-medier/407280. Forskning.no. 2016.
  4. 4«Den betingede åpenheten om psykiske lidelser». Madsen, O.J.. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Kv4BKE/den-betingede-aapenheten-om-psykiske-lidelser-ole-jacob-madsen (hentet 17.11.20). Aftenposten. 2017.
  5. 5««Jeg mot meg»: Åpenhet kan være verdt sin pris». Kjøs, Peder. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/xRkywp/jeg-mot-meg-aapenhet-kan-vaere-verdt-sin-pris-peder-kjoes. Aftenposten. 2018.
  6. 6«Den nye åpenheten om psykisk helse er uheldig». Heiervang, C.H.. https://www.minervanett.no/bren-brown-dsm-emma-clare-gabrielsen/den-nye-apenheten-om-psykisk-helse-er-uheldig/163059 (hentet 17.11.20). Minerva. 2017.
  7. 7«Åpenhetens pris». Hammersmark, K.B Kumano-Ensby, A.L. Gabrielsen, E.C.. https://www.nrk.no/dokumentar/xl/apenhetens-pris-1.13370621 (hentet 17.11.20). nrk.no. 2017.
Sist oppdatert 19.11.2020
Skrevet av Ragna Marie Tørdal

Læringsressurser

Mediepress og psykisk helse