Mediekommentar av Sven Egil Omdal
Hva ville norske medier gjort hvis en kjent norsk skuespiller skrev på Instagram at hun for 13 år siden var blitt voldtatt av en kjent norsk politiker?
Etter et helt liv i pressen burde jeg visst svaret. Det gjør meg urolig at jeg ikke gjør det.
Lenge var en anklage alene ikke nok til å identifisere noen. I den tidsperioden som vi kanskje kommer til å kalle f. fb. (Før Facebook), var det til og med risikabelt å gjengi en politianmeldelse, med mindre pressen selv kunne føre bevis for påstandene i anmeldelsen.
Den tid er for lengst forbi. I dag vil en redaksjon normalt argumentere med at det er av allmenn interesse å få vite at en lovgiver er anklaget for å ha brutt en av våre alvorligste lover. Men hva om den påståtte voldtekten først ble anmeldt seks år etter at den skulle ha skjedd, og at saken ble henlagt av politiet? Ville norsk presse fortsatt identifisert politikeren?
Noen ville antakelig gjort det, andre ville like antakelig latt være. Jeg vet ærlig talt ikke. Men begrunnelsen for å identifisere ville i så fall vært at navnet allerede var kjent fra sosiale medier, at politikere er avhengige av tillit, og at vi må tro kvinner når de forteller om seksuelle overgrep. Med disse argumentene ville noen redaksjoner latt den anklagedes rettsvern vike.
Men hva om den anklagete ikke var politiker, men en berømt kollega, en annen journalist? Ville ikke argumentene vært like gyldige da? Journalister trenger også tillit, kvinnene må vel bli trodd også i slike tilfeller, og sosiale medier har like stor gjennomslagskraft uansett.
Fredrik Virtanen var en slik journalist. Han var stjerne i Aftonbladet, Sveriges største avis. Han var én som ble lest og lyttet til. Så ble han anklaget for å ha dopet ned og voldtatt en annen offentlig person, en såkalt «medieprofil». Cissi Walin navnga Virtanen på Instagram. Kort tid etter var han på forsider, midtsider og på de mange løpesedlene som svenske aviser fortsatt bruker.
Virtanen var i realiteten forsvarsløs. Hendelsen skulle ha skjedd i 2006, en natt de to var alene. De hadde god kontakt i årevis etterpå, før Cissi Walin i 2011 kom til at hun var blitt dopet og voldtatt, og anmeldte forholdet. Saken ble etterforsket og henlagt. Ingenting kunne bevises. Etter urgammel skikk er Virtanen altså uskyldig.
Men ikke etter ny skikk. Boken han har skrevet for å forsvare seg, ville ingen forlag i Sverige gi ut. Hans karriere er en ruinhaug. Han har selv sagt at han vurderte å kaste seg foran en buss.
Omdømmet hans ville blitt skadet også om de redaktørstyrte mediene hadde levd etter prinsippene fra tiden f.fb., men skadene ville vært mindre. Instagramposten til Cissi Walin spredte seg selvsagt med fiberoptisk hastighet på flere sosiale medier, men ved å løfte navngivningen av Fredrik Virtanen til førstesidene på aviser med en helt annen troverdighet, skapte de tradisjonelle mediene et trykk som knapt noe menneske kan stå imot.
Svenske medier sviktet sine egne idealer og brøt sine egne regler da Metoo-bølgen traff landet. I Norge var forsvarsverkene sterkere, selv om Trond Giske nok vil være uenig. I den aller første versjonen av pressens Vær Varsom-plakat sto det, med en litt klønete formulering: «La det ikke kunne sies med sandhet at pressen setter folk unødig i gapestokken».
I dag vil pressen hevde at den ikke skal være gapestokk i det hele tatt. Men vi har ennå ikke funnet ut hvordan vi skal forholde oss når sosiale medier, eller aggressive blogger som Resett, bestemmer seg for å plassere noen der. Det er en ubehagelig erkjennelse.