Stereotype framstillinger i mediene

Du har kanskje hørt eller lest påstander som denne: Ungdommer er psykisk ustabile vrak med dårlig selvtillit, et forstyrret kroppsbilde og et seksualisert selvbilde, og alt er mediene sin skyld.

Heldigvis er det ikke så ille!

Men det er lett å få et slikt inntrykk når man leser om ungdom og medier i mediene. I samfunnet vårt er mediene noe vi bruker mye tid på og er veldig opptatt av. Vi scroller nedover feeden på sosiale medier, ser bilder, videoer, meninger og påstander, og former vårt syn på verden basert på det vi ser.

Det medfører ikke bare at vi får mer kunnskap, det gjør også noe med hvordan vi tenker at vi skal være som mennesker – hvordan vi skal se ut, hvordan vi skal gå kledd, og hvordan vi skal oppføre oss overfor andre.

Mediene har fått mye kritikk for stereotype framstillinger. Med stereotyp framstilling mener vi et forenklet bilde av et individ eller en gruppe mennesker som har noen felles kjennetegn. Kritikerne mener altså at menneskene vi møter i mediene, framstår som karikaturer. På den måten bidrar mediene til å gi folk et skjevt bilde av kulturer, mennesker og grupper av mennesker.

Filmer, reklame og TV-serier får kritikk for å bare fokusere på veltrente og pene mennesker. Pornoen har fått kritikk for å framstille både gutter og jenter som alltid kåte og alltid villige. Journalistikk og enkelte krim-serier har fått kritikk for å framstille mørkhudede, og da særlig muslimer, som skurker og terrorister. Til sammen gir dette grunnlag for å snakke om en stereotypifisering.

I nyhetsjournalistikken er det gjerne visse egenskaper som gjør en kilde interessant, og derfor får vi fort stereotypier som politiker, kriminell og kjendis. Kildene framstilles ikke som mennesker med ulike sider og egenskaper. Også i fiksjonsfortellinger som eventyr, underholdningsfilmer og TV-serier er det gjerne brukt stereotype karakterer fordi de gjør historien lettere å fortelle.

Det er ikke bare personer som kan stereotypifiseres. Mellommenneskelige forhold, som en romantisk relasjon, en sjef–ansatt-relasjon eller en bruker–saksbehandler-relasjon, kan ofte bli forenklet når relasjonen framstilles i mediene.

Det er lett å få inntrykk av at stereotypifisering påvirker oss mennesker på en veldig negativ måte. Men mye taler for at det ikke er så ille.

• Mediene er langt fra det eneste stedet vi får informasjon fra, og vi former ikke vårt syn på verden bare gjennom mediene.
• Mediebrukere er ikke ukritiske, og det er ikke slik at vi bare «tar inn» eller tror på alt vi ser.
• Normene og verdiene dine endrer seg ikke bare fordi du ser noe i mediene.

Den negative påvirkningskraften mediene har, får veldig mye oppmerksomhet, og det er lett å glemme at måten vi sosialiseres på gjennom mediene, også kan være positivt. Vi lærer for eksempel andre språk og om andre kulturer, og om hvordan det er forventet at vi skal oppføre oss i ulike situasjoner.

Forskere har i årevis vært opptatt av måten vi sosialiseres på gjennom mediene, men har likevel ikke klart å komme fram til noe entydig svar. For det er ikke lett å slå fast om, og på hvilken måte, mediene former oss mennesker.

Folk vil tolke mediebudskap forskjellig og dermed påvirkes ulikt. Hvordan du oppfatter det som blir sagt eller skrevet, vil være avhengig av hvem du er, hva slags bakgrunn og erfaringer du har, og hva du mener om saken fra før. De fleste vil tolke det de ser og hører, på en måte som faller sammen med de interessene og holdningene de allerede har.

Slik vil en kampanje mot røyking få ikke-røykere til å bli enda sterkere i troen på at det er skadelig å røyke, mens røykere kanskje vil oppfatte kampanjen som en bekreftelse på at staten vil styre privatlivet deres. «Tvilerne» vil man ha større hell med. Røykere som allerede har tenkt på å slutte, blir kanskje påvirket til å ta affære. Dermed ser vi at slike kampanjer likevel kan ha en effekt.