Hopp til innhold
Fagartikkel

Pressen: arena for demokrati

Etter 1814 ble pressen en viktig opponent mot regjeringens politikk og en viktig debattarena. Partipressen ble et viktig talerør for de politiske partiene i perioden 1880 til 1970. Pressen i vår tid er politisk uavhengig og oppfatter seg selv som folkets talerør.
Martin Eide om norsk presses rolle i demokratiutviklingen. Video: Senter for nye medier, Høgskolen i Bergen / CC BY-SA 4.0

– Skal vi studere hvordan demokratiet har utviklet seg i Norge, må vi samtidig studere medieutviklingen. Disse har hengt uløselig sammen, og gjør det fremdeles. – Et demokrati trenger en offentlighet, og her spiller mediene en viktig rolle, sier professor Martin Eide.

Norsk demokrati vokser fram

– I 1814 fikk vi vår egen grunnlov og vårt eget demokrati. Det var viktig at ulike meninger fikk komme fram, og det gjorde de gjennom avisene. Opposisjonspressen – aviser som var uenig med dem som satt med makten – ble arena for debatt. Det var viktig at kritikk fikk komme fram og bli hørt, det var man enige om, forteller Eide.

Utover 1800-tallet danner det seg regler for hvordan journalister og redaktører skal gjøre jobben sin. Redaktørene blir garantister for kvaliteten på den informasjonen som kommer fram. Kildekritikk er viktig, journalister skal sjekke all informasjon før de publiserer. Kildevern blir også innarbeidet: Redaksjonene røper ikke anonyme kilder.

– Det som står i avisene, blir sett på som uttrykk for folkemeningen, og dette gir redaksjonene stor makt, sier Eide. – De som styrer, har bruk for å vite hva folket mener, og de bruker pressen for å danne seg et bilde av dette.

Partiaviser

Beveger vi oss litt framover i tid, kommer vi til en annen viktig fase i historien om norsk demokrati, nemlig kampen om parlamentarismen som spisset seg til fram mot 1884. De politiske debattene i denne perioden er preget av steile fronter. Politiske partier blir dannet.

– Etter hvert ble det til at de ulike partiene eide hver sine aviser, og disse tok stilling i debattene. Partiavisene preget det norske mediebildet helt fram til 1980-tallet.

Kommersiell mediedrift

Utover på 1980-tallet velger de fleste norske avisene å løsrive seg fra de politiske partiene, de blir selvstendige økonomiske enheter. Det er ikke politiske partier som betaler for driften lenger, avisene tjener sine penger hovedsakelig gjennom reklame, abonnement og løssalg.

– Vi fikk en overgang fra partipressen til seddelpressen, sier Eide. – Og det er klart at dette gir en annen hverdag for journalistene. Eierne er opptatt av økonomisk gevinst, og de forventer at stoffet skal selge. Mediene frigjør seg fra partiene, men til hva?

Profesjonsvridd presse

– Journalistikken har utviklet seg mye siden løsrivelsen fra partiene. Redaksjonene har gått fra å være politisk høyrevridde eller venstrevridde til å bli ”profesjonsvridde”. Journalistene er blitt proffe formidlere med bestemte idealer.

Eide viser hvordan disse idealene er knyttet til demokratiske ideer. Pressens samfunnsoppgave er lagt stor vekt på både i Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten, som er pressens selvpålagte reglement. Her handler det om den viktige oppgaven som mediene har som arena for samfunnsdebatten. Mediene skal være en arena der demokratisk virksomhet utfolder seg. Her skal folk finne informasjon om viktige saker som de som samfunnsborgere trenger å være oppdatert på. Her skal viktige debatter få spalteplass eller sendetid.

– Journalister i norske medier er preget av et avsløringsideal, forklarer Eide. – De som har makt i samfunnet, skal stilles til ansvar, og dersom de begår overtramp er det pressens oppgave å avsløre det og informere. Pressen er på folkets side, journalistene er hjelpere for den vanlige kvinne og mann.