Det store hamskiftet 1980–2000
I perioden 1980 til 2000 endret det norske medielandskapet seg totalt med hensyn til organisering og eierforhold. Utviklingen på mediemarkedet ble påvirket av den frie markedsøkonomien.
NRK-monopolet ble oppløst, og regjeringen ga konsesjon på kringkasting til nye, kommersielle fjernsyns- og radiokanaler som TV 2 og P4. De nye mediekanalene konkurrerte om senderettigheter og reklamekroner. Tradisjonstunge aviser kom i spill på børsen i et stadig mer spekulativt mediemarked.
Mange steder i Norge vokste det opp små og store radiostasjoner. I 1985 aksjonerte nærradioene for å få lov til å tjene penger på reklame.
Også avisene gikk igjennom et hamskifte. I 1970- og 80-årene gikk partipressen i oppløsning. Båndene mellom pressen og partiene ble svakere. Profesjonelle journalister følte større forpliktelse til å gi leserne balansert informasjon enn å være lojale mot sine partiers standpunkter. I 1990-årene fikk avisene som målsetting å være partipolitisk uavhengige.
Eierforholdene i mediebransjen ble omstrukturert, og de ulike mediene ble integrert gjennom felles eiere. Etter hvert samlet eierinteressene seg på færre hender, og vi fikk store mediehus med eierinteresser i mange medier. Et eksempel på dette er mediekonsernet Schibsted. Eierkonsentrasjonen ryddet grunnen for den mediekonvergensen som preger årene etter tusenårsskiftet.
De nye radio- og TV-kanalene ble innholdsmessig konkurrenter til NRKs "folkekringkasting" med fokus på nyhetsproduksjon, kulturformidling og folkeopplysning. Men sammenligner man de kommersielle kanalene, er det liten innholdsmessig variasjon. En fellesnevner er at de opptrer som underholdningskanaler med "noko attåt". Innholdsmessig kaller vi dette infotainment.
De landsdekkende tabloidavisene VG og Dagbladet økte kraftig, og med dem fikk vi også en ny type "skandalejournalistikk" som både var informativ og underholdende.
