Barnevern

Opplysningsplikten til barnevernet går foran lovbestemt taushetsplikt. Det innebærer at barnehagens taushetsplikt settes til side der vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt. Barnehagens plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten er dermed begrenset til de mer alvorlige tilfellene.

Det at et barn ikke lever under optimale forhold, eller at barnet og familien ville hatt nytte av et hjelpetiltak fra barneverntjenesten, er ikke nok til å utløse opplysningsplikten. I de tilfellene der barneverntjenesten pålegger barnehagen å gi opplysninger, er det barneverntjenesten som skal vurdere og definere om opplysningsplikten er oppfylt, og hvilke opplysninger som er relevante for saken.

Dersom barnehagen er i tvil om hvorvidt bekymringen for barnet er så alvorlig at den skal meldes til barneverntjenesten, kan det være nyttig å diskutere saken med andre fagpersoner, og også diskutere problemstillinger med og få konkrete råd fra barneverntjenesten.

Opplysningsplikten er et selvstendig og individuelt ansvar som påligger alle barnehageansatte. Det er likevel normalt styreren i barnehagen som gir opplysningene til barneverntjenesten. Både barneverntjenesten og barnehagen kan formidle opplysninger til hverandre etter samtykke fra foreldrene.

Skal en offentlig instans gripe inn, må den ha en lovhjemmel. Barnevernloven, familievernkontorloven og forvaltningsloven inneholder de viktigste bestemmelsene om det å gripe inn. Alle slike bestemmelser er forbundet med utstrakt bruk av skjønn.

Alle avgjørelser som blir tatt av barnevernet, er hjemlet i lov om barneverntjenester, også kalt barnevernloven.

Barnevernet har plikt til å gripe inn:

• når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for hjelpetiltak
• når det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler ved den personlige kontakten og tryggheten som barn i den alderen trenger
• når foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller særlig hjelpetrengende barn får dekket særlige behov for behandling og opplæring
• når barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet
• når alvorlig vanskjøtsel finner sted
• når det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan ta skade fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for det
• når barnet har alvorlige atferdsvansker som for eksempel viser seg ved vedvarende eller gjentatt kriminalitet, ved vedvarende misbruk av rusmidler eller på andre måter

Dersom barnevernet blir kjent med slike forhold, har det plikt til å foreta nærmere undersøkelser straks. Når den kommunale barneverntjenesten har kommet til at et barn har behov for en plassering utenfor hjemmet, skal Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) bistå med å finne det tiltaket barneverntjenesten mener er riktig. Det kan være institusjon eller fosterhjem.

Det er mulig å plassere et barn utenfor hjemmet uten at fylkesnemnda vedtar å overta omsorg for barnet. Plasseringen blir da et hjelpetiltak som foreldre er enige i. Bare vedtak etter barnevernloven § 4-12 i fylkesnemnda er lik omsorgsovertakelse.

Det er foreldre eller foresatte som oftest melder til barnevernet. Skole, politi og barnevernet selv er også vanlige meldere. Barnehager, helsestasjoner, leger og sykehus har et godt utgangspunkt for å melde fra til barnevernet. Det samme gjelder asylmottak, krisesenter, utekontakter, fritidsklubber, frivillige organisasjoner, for eksempel idrettslag, og andre instanser som har med barn å gjøre. Å drive barnevernsarbeid forutsetter at befolkningen har tillit til tjenesten. Barneverntjenesten skal være til for å hjelpe den enkelte, og de er avhengige av tillit for å få til et samarbeid med de ulike familiene.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) fikk 54 592 barn og unge tiltak fra barnevernet i løpet av 2020.