Dramadokumentar og dokumentardrama
Sjangrene dramadokumentar eller dokumentardrama kan knyttes til to ulike tradisjoner innen film- og TV-produksjon: den amerikanske og den britiske.
Et dokumentardrama (dokudrama) baserer seg på virkelige hendelser som blir framstilt helt eller delvis i fiktiv form. Dokumentardramaet kan kobles til den måten å lage film på som vi kjenner fra den amerikanske film- og TV-tradisjonen. Dokudramaene er ofte basert på "en sann historie", og filmen komponeres etter de dramaturgiske prinsippene fra Hollywood-modellen.
Sjangeren brukes som samlebetegnelse for biografiske eller historiske filmer eller TV-serier som iscenesetter og dramatiserer virkelige hendelser eller livet til virkelige personer, som for eksempel statsledere eller kjendiser. Filmene bruker ekte skuespillere, og det skrives dreiebok og manus og jobbes ellers på samme måte med filmproduksjonen som det ville blitt gjort om det var en fiksjonsfilm.
Filmklipp fra filmen Kongens nei. Hendelser og opplevelser fra krigsårene er ikke bare grobunn for spennende og dramatiske filmfortellinger, det er også en måte å fortelle om etterkrigstiden på. Framstillingen av krigen i okkupasjonsdramaene var et redskap både for å forstå krigsårene og for å skape et nytt Norge etter krigen.
Dramadokumentaren kan knyttes til den britiske TV-tradisjonen. Der dokudramaet dramatiserer virkelige hendelser eller livet til kjente personer, forsøker dramadokumentaren å simulere hendelser som i liten grad er dokumentert historisk, slik det vil være dersom det ikke er noen vitner til hendelsen, om hendelsen fant sted for svært lenge siden, eller om det dreier seg om mer generelle samfunnsmessige spørsmål eller hendelser fra hverdagslivet.
Filmskaperen bruker her en dokumentarisk stil for å formidle et fiktivt innhold. Hendelsene gjenskapes i en dramatisert form ved å bruke en fortellende stil i stedet for en beskrivende stil.
Et eksempel på dramadokumentar er TV-serien The Rise and Fall of an Empire som ligger på YouTube. Den har også vært vist på NRK. Et annet eksempel er TV 2-serien The Making of the Mob der vi stifter bekjentskap med mafiasjefene som bygde et kriminelt imperium i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Serien består av en blanding av dramatisering og arkivmateriell, i tillegg til intervjuer med et bredt utvalg av personer. Denne framgangsmåten er også brukt i dokumentarfilmen Med rett til å kapre, som du kan se her på NDLA.
Ofte blandes flere sjangere i en og samme film. Noen deler av en film er da rent dokumentariske, mens andre er iscenesatt eller illustrert ved hjelp av figurer og animasjoner.
Dramadokumentaren har alltid vært en mye brukt sjanger, både på film og på fjernsyn. Til en viss grad bidrar både dramadokumentaren og dokumentardramaet til å viske ut grensene mellom fakta og fiksjon. En kritikk mot disse sjangrene er derfor at de faktiske forhold ofres til fordel for dramatiske virkemidler.
De som forsvarer denne sammenblandingen, mener gjerne at en dramatisering ikke utelukker en sannferdig dokumentasjon. En vanlig dokumentarfilm er også kun en måte å framstille virkeligheten på. Film kan aldri være fullstendig objektiv. Den vil alltid være påvirket av filmskaperens meninger og preferanser.
Skuespilleren og filmskaperen Orson Welles skapte i sin tid panikk da han i 1938 framførte H.G. Wells' roman War of the Worlds som hørespill på radio. Welles benyttet en fortelleform som fikk amerikanere til å tro at marsboere hadde invadert New Jersey.
Kurer om den gode historien
Tekstversjon
Deltakere:Line Gevelt Andersen – programlederNils Heyerdahl – NH
Programleder: Du er kanskje en av dem som nylig har vært på kino og sett nyversjonen av Klodenes kamp, eller War of the Worlds, som den heter på amerikansk, uten å bli nevneverdig skremt av den grunn. I hvert fall følte jeg meg rimelig kald da jeg så denne filmen.
(Mannsstemme i bakgrunnen:) Professor Pierson, can you tell us the meaning of that scraping noise inside the thing?
Programleder: Noe helt annet er det med radioversjonen. Små hår reiser seg på underarmen hver gang jeg hører dramatiseringen av romanen The War of the Worlds på radio. Orson Welles' radioversjon har blitt en klassiker. Første gang dramaet ble sendt, var på selveste halloween i 1938.
NH: Da gikk det et radioprogram på lufta som jeg tror jeg kan si er det mest berømte av sitt slag.
Programleder: Nils Heyerdahl er sjef for Radioteatret i NRK og har sendt hørespillet War of the Worlds fra 1938 mange, mange ganger på norsk radio. Han er fremdeles like imponert over Orson Welles' genuine sans for dramaturgi.
(Mannsstemme i bakgrunnen:) A slight atmospheric disturbance of undetermined origin is reported over Nova Scotia ...
NH: Han gjør det nemlig så genialt at han han lar fiksjonen bryte inn i de vanlige sendingene. Altså først hører man en værmelding, en helt alminnelig værmelding. Så setter værmelderen over til en danserestaurant, et hotell, hvor det spiller ett orkester, og man hører dansemusikk og en programleder, og alt det er helt normalt.
(Mannsstemme i bakgrunnen:) Ladies and gentlemen, we interrupted our program of dance music to bring you a special bulletin ...
NH: Men så plutselig feides musikken ut, og det kommer inn en ekstrasending, en nyhetsbulleteng om at man har observert noen underlige eksplosjoner på Mars og noen kommentarer til det. Så setter man tilbake til dansemusikken, og så fortsetter det som om det var en vanlig radiosending. Men så kommer det en ny melding, og den er enda mer urovekkende, og så tilbake til musikken igjen. Og slik bygges det opp en følelse av at dette er reelle nyhetsbullenger og reportasjer som kommer inn. Det er noe som skjer der ute.
(Mannsstemme i bakgrunnen:) ... the gas tanks of automobiles ... It’s spreading everywhere. It’s coming this way. About twenty yards to my right ...
NH: Plutselig er det brudd, det blir helt stille, noe har skjedd. Har marsboerne tatt hånd om eller ødelagt utstyret, mikrofonen eller hva det er for noe? Så det Orson Welles på en måte gjør her, ved for første gang å utnytte til fulle radioens virkemiddler, det er jo å faktaisere, hvis jeg kan bruke et sånt uttrykk, en fiksjon. Han lar altså en fiksjon få en form som gjør at folk tror det er fakta. Jeg tror lyttere lytter til og forstår en radiosending på en helt annen måte når de er klar over at noe er et hørespill eller en fiksjon. Det kan være spennende, man kan bli revet med, men man har hele tida bevisstheten om at det er tross alt løgn. Dette er jo ikke virkelighet. Men hvis man går over den grensa og plutselig begynner å tvile og så etter hvert begynner å tro at dette er faktisk virkelighet, da begynner man å lytte på en helt annen måte.
(Mannsstemme i bakgrunnen:) They rise like a line of new towers on the city’s west side ... Now they’re lifting their metal hands. This is the end now ...
Programleder: Og det som faktisk skjedde, det var jo at folk begynte å flykte og melde seg til militærtjeneste. Og ja, i det hele.
NH: Ja, det blir trafikkaos i New York og i andre storbyer. Det var tilløp til panikk, og det gikk rykter om at folk var omkommet og drept og var døde av hjerteinfarkt og så videre. Det var visst ingen som direkte omkom av dette, men det var atskillig panikk.
(Mannsstemme i bakgrunnen:) Put on gas masks.
NH: Mens denne sendingen pågikk og panikken økte, kom det jo rasende henvendelser til radioselskapet CBS om at dette måtte stoppes, men produsenten John Housemann nektet å stoppe det hele, og det fortsatte. Men da det var over, måtte Orson Welles og medarbeiderne hans geleides av sikkerhetsvaktene inn i et eget rom og isoleres fra verden før de ble sluppet løs til pressen. Det var masse dramatikk rundt det.
Programleder: Dette skjedde jo i 1938, og fremdeles snakkes det om Orson Welles-effekten. Men hva er egentlig det?
NH: Ja, det er akkurat det jeg prøvde å beskrive, at folk faktisk tror at dette er faktisk og ikke fiksjon. Den grensa har vi av og til vært i nærheten av, altså her hjemme i Radioteatret. Vi kan lage sendinger som har et så realistisk preg at folk kanskje kan begynne å lure og av og til bli skremt hvis de virkelig tror at det vi sender, er faktisk.
Et kjent norsk eksempel er Ni liv (1957), den norske filmatiseringen av Jan Baalsruds opplevelser under krigen, der Jack Fjeldstad spiller Baalsrud. Denne filmen ble nominert til Oscar i klassen for beste utenlandske film i 1957. Den regnes ikke som en dokumentarfilm, men er en iscenesettelse av hendelser som har funnet sted. I 2017 ble fortellingen om Jan Baalsrud fortalt på nytt i filmen Den 12. mann.
I dag gjør ulike former for datagenerert animasjon det mulig å skape audiovisuelle representasjoner av fiktive hendelser, både i fortid og framtid. TV-serien Life After People er ikke dokumentarisk i tradisjonell forstand, siden den forteller om noe som kan komme til å hende. Men serien bruker mange av dokumentarfilmens virkemidler. Slike fortellinger om framtida har en klar parallell til en annen sjanger, nemlig science fiction. Se traileren til Life After People hos IMDb.
Relatert innhold
Fra 90-tallet av er det enkelthelten som skildres i okkupasjonsdramaene. I etterkrigstidens filmer var det hverdagsheltene som utførte heltedåder sammen.