Øyet som ser: om fortellerposisjoner

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Lars Bertelsen

I mange journalistiske medietekster er forfatteren og fortelleren en og samme person. Slik er det for eksempel i en nyhetsartikkel. Men i en reportasje kan journalisten la et øyenvitne berette om det som har hendt. Da er det denne personen som er fortelleren, og vi ser det som skjedde med hans eller hennes øyne. I fiksjonstekster er fortelleren nesten alltid en annen enn forfatteren.

I journalistiske tekster kan journalisten innta en åpen eller en lukket fortellerposisjon. Et eksempel på en mediefortelling der forfatteren bevisst synliggjør sin tilstedeværelse i fortellingen, er Åsne Seierstads bok Bokhandleren i Kabul.

Begrepet new journalism brukes om fortellinger der journalisten bevisst skjuler egen tilstedeværelse og lar oss oppleve det som skjer gjennom øynene til "hovedpersonene" i fortellingen.

I fortellende journalistikk er det viktig å være bevisst på hvilken posisjon journalisten har valgt å innta. Når journalisten har valgt en objektiv posisjon, forventer vi en nøytral framstilling av fakta. Dersom journalisten inntar en subjektiv posisjon, stiller vi oss mer kritisk til det som blir fortalt.

Se traileren til Vibeke Løkkebergs dokumentar Gazas tårer på Vimeo. Hvem er fortelleren i denne beretningen? Er fortellerposisjonen åpen eller lukket? Er den subjektiv eller objektiv?

Med synsvinkel mener vi den oversikten over handling og personer som fortelleren har fra sitt ståsted. For å finne ut hvordan synsvinkelen er, må du spørre deg selv: "Hvem er det vi ser fortellingen sammen med? Hva ser vi?"

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Siren Halvorsen

I en deltakende dokumentar er journalisten deltaker i sin egen fortelling. I fiktive mediefortellinger er fortelleren ofte en av de fiktive karakterene i historien. Når synsvinkelen ligger hos en person som selv er en del av fortellingen, bruker vi begrepet personal forteller med intern synsvinkel.

En forteller som observerer personer og hendelser utenfra, kalles en autoral forteller. Den autorale fortelleren kan velge å beholde synsvinkelen selv eller å legge den til en eller flere personer i handlingen. En autoral fortelling kan derfor ha en refererende, en allvitende eller en intern synsvinkel.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Siren Halvorsen

I mediefortellinger er det i tillegg vanlig å bruke begrepene subjektiv og objektiv synsvinkel. Når fortelleren bruker en objektiv synsvinkel, ser vi begivenhetene utenfra. Vi er en flue på veggen som betrakter det som skjer. Begrepet subjektiv synsvinkel brukes når vi ser det som skjer, gjennom øynene til en av karakterene i fortellingen.

I en roman kan forfatteren skildre med ord hva personen tenker og føler. Filmen må bruke andre virkemidler for å gi oss innblikk i det som skjer i hodet til karakteren.

Subjektivt kamera er en teknikk filmskaperen bruker for å vise hva en karakter ser, tenker eller opplever. Subjektivt kamera kan brukes både i enkeltscener og som et gjennomgående stilistisk virkemiddel i en film. Objektivt kamera har et utenfra-blikk på det som skjer.

I anslaget til kortfilmen Bawke kan du se eksempler på veksling mellom objektivt og subjektivt kamera. Når kameraet viser at Bawke og faren løper over veien og klipper seg gjennom gjerdet, betrakter vi dem fra en objektiv synsvinkel. Men når kameraet viser sjåførene som snakker sammen, og biler og bygninger som farer forbi mens faren og Bawke klamrer seg fast under traileren, brukes det subjektiv synsvinkel. Da ser vi hendelsen gjennom karakterenes øyne, og vi identifiserer oss med dem.

Perseptuell og konseptuell synsvinkel

Vi kan skille mellom to former for subjektiv synsvinkel i film:

• En perseptuell synsvinkel formidler det karakteren ser.
• En konseptuell synsvinkel formidler det karakteren tenker.

I anslaget til filmen Bawke brukes det en perseptuell synsvinkel til å skildre hvordan en ulovlig grensepassering oppleves av mennesker på flukt.

Fantasi og drømmer

Konseptuell synsvinkel kan brukes til å formidle små glimt fra noe karakteren tenker, drømmer eller har opplevd tidligere. En spesiell hendelse i nåtida kan for eksempel få karakteren til huske det som skjedde.

Fantasier og drømmer blir ofte formidlet ved hjelp av subjektivt kamera. I dansescenen i filmen American Beauty (1999) av Sam Mendes benyttes det en konseptuell synsvinkel til å gi oss tilgang til hovedpersonen Lesters seksuelle fantasier om datterens bestevenninne, Angela. Se dancescenen fra American Beauty på YouTube. I flere klipp framstilles Angela gjennom et hav av roseblader og en rød fargekoloritt. På en skoleframvisning blir vi vitne til hvordan hans seksualiserte fantasibilde av Angela overskygger det som faktisk skjer, og som de andre karakterene i filmen opplever.

I filmen Being John Malkovich (1999), regissert av Spike Jonze, oppdager dukkespilleren Craig en inngang til skuespilleren John Malkovichs bevissthet. Portalen går ut fra kontoret der han jobber i etasje 7 1/2 i New York. Ved å gå gjennom denne portalen får vi som publikum se hva John Malkovich ser, tenker og opplever. Spesielt spennende blir det når han selv går inn i sin egen bevissthet, som du kan se i dette YouTube-klippet fra Being John Malkovich.